Har forsket på konflikter knyttet til kultivering av laks
En ny doktorgrad viser at settefiskanlegg for kultivering er viktige for menneskene som driver dem, og forklarer hvorfor grep for å begrense eller stenge dem kan bli møtt med sterk motstand.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Småskala, frivillig drevne lakseklekkerier har vært et populært forvaltningsverktøy for atlantisk laks i Norge og andre europeiske land i over 150 år. Hannah Harrison Harrison har i sitt doktorgradsarbeid studert de samfunnsfaglige aspektene ved betydningen av settefiskanlegg for laks.
– Den opprinnelige hensikten med klekkeriene var å styrke eksisterende bestander av villaks med fisk klekket og alet opp i fangenskap, sier Harrison i en sak på NMBUs sider.
I løpet av de siste 30 årene har det imidlertid kommet forskning som tilsier at disse klekkeriene og deres aktiviteter kan ha skadelige effekter på villaksbestandene de var ment til å hjelpe. Som et resultat har forvaltere i en rekke land med villaks introdusert nye regler og retningslinjer som begrenser eller, i enkelte tilfeller, stenger klekkerier.
Til tross for flere tiår med forskning som dokumenterer de negative effektene, er klekkerier fortsatt et mye brukt og populært forvaltningsverktøy, særlig blant elveeiere og fiskeklubber. De blir også brukt som statlig verktøy, for eksempel som genbank, eller som kompensasjon for habitattap etter vannkraftutbygging. Debatten om klekkeriene er opphetet, da det er mye friksjon mellom tilhengere og kritikere.
Målet med Harrisons doktorgrad har vært å avdekke de underliggende årsakene og driverne av konfliktene rundt småskala, frivillig drevne lakseklekkerier.
– Forvaltningsarbeid skjer ikke i et vakuum. Uansett hvilke tiltak som treffes, så påvirker de både naturen og menneskene rundt dem. Min forskning knytter økt kunnskap om de sosiale dimensjonene sammen med biologisk basert forvaltning, sier hun.