Havbruk uten myndigheter?
Daglig leder og kommunikasjonsrådgiver i Doxacom
Som kommunikasjonsrådgiver, med havbruksnæringen som arbeidsfelt, ser jeg hver dag hvor mye ansvar som tas langs kysten – og hvor mye som står på spill. Norsk havbruk er blitt en avansert kunnskapsnæring som hver dag balanserer teknologi, biologi og samfunnsansvar. Nettopp derfor trenger vi regulering. Ikke for å stoppe utviklingen, men for å sikre fiskevelferd, trygg matproduksjon, omdømme – og en næring som fortsatt er bærekraftig, stolt og verdensledende.
Et tankeeksperiment vi bør ta på alvor
Norsk laks og ørret er mer enn eksportvarer. Det er identiteten til én av våre viktigste kystnæringer og et globalt verdsatt produkt. Samtidig vet vi at havbruksnæringens omdømme svinger – ofte ufortjent, noen ganger berettiget. Vi som jobber tett på næringen, ser både innovasjonen og viljen til å gjøre ting bedre, men også hvordan enkelthendelser kan skygge for de store linjene og overskygge alt det gode som skjer hver dag. Media skal gjøre jobben sin. Sunnmørsposten og nylig NRK Brennpunkt med «Lakselandet» har avdekket forhold som aldri burde forekomme. Det treffer hardt – og bredt. Omdømmet er felles. Det fordeles ikke likt, men det rammer likt. Forbrukere, politikere og internasjonale marked reagerer raskere enn noen gang tidligere, og næringen får sjelden anledning til å forklare kompleksiteten før dommen faller.
Når ansvaret er stort – men ikke jevnt nok
Det finnes oppdrettere som ligger helt i front, som investerer tungt i teknologi, fiskevelferd og presis drift. Samtidig finnes det aktører som ikke ligger like langt fremme. Det er ikke unikt for havbruk – men konsekvensene er store. For når én aktør gjør en feil, er det ikke bare én aktør som får problemene. Det er hele næringen som får dem. Dette er grunnen til at regulering er nødvendig, selv for en næring som virkelig ønsker å ta ansvar. Derfor er det nyttig å stille det ubehagelige, men viktige spørsmålet:
Hva hvis havbruksnæringen sto helt uten myndigheter?
På kort sikt: Vekst. På litt lengre sikt: Økt risiko. Uten kontroll på utslipp, lakselus, rømming og lokal belastning, ville vi sett regioner i ubalanse og svakere fiskevelferd. Markedene ville reagert umiddelbart, og en enkelt dokumentar kunne satt hele næringen tilbake. Omdømmet ville knele før produksjonen gjør det. En slik utvikling gagner ingen – ikke næringen, ikke kysten, ikke Norge.
En næring i vekst trenger også et støtteapparat
Landbruket sto i egne kriser for flere tiår siden og svarte med å bygge sterke organisasjoner og et kraftfullt kommunikasjonsapparat. Det tok tid – men ga en samlet stemme og høy tillit i befolkningen. Havbruk er fortsatt en ung næring. Den har vokst raskt, og i motsetning til landbruket gjort det uten subsidier – et tydelig tegn på innovasjonsevne og risikovilje. Men det betyr også at næringen ikke har bygd samme støtteapparat rundt seg, verken politisk eller organisatorisk. Dette gjør at forventningene er høye, mens kapasiteten til å håndtere presset er lavere. Samtidig ligger mye av kommunikasjonsansvaret hos et fåtall organisasjoner og enkeltmiljøer som arbeider hardt, men som ikke alltid kan speile hele bredden. De store selskapene har muskler til å delta aktivt; de mindre sitter på uvurderlige erfaringer, men mangler ofte tid og ressurser. Når omdømmet er felles, må også stemmen være felles. Og her kan myndighetene spille en rolle – for tydelige og stabile rammevilkår gjør det enklere for næringen å være åpen, trygg og proaktiv i kommunikasjonen.
Riktig kurs, men med en krevende ventetid
Den nye Havbruksmeldingen (Meld. St. 24) peker på mer presis og biologibasert styring: omsettelige kvoter for lakselus-utslipp, teknologinøytral regulering og fjerning av produksjonsbegrensning på selskapsnivå når nytt regime er på plass. Næringen forstår retningen. Den støtter mye av den, men implementeringen vil ta tid. I mellomtiden må næringen ta milliardbeslutninger i et landskap der reguleringene enda ikke er ferdig definert. Det er krevende for alle – og aller mest krevende for de små og mellomstore, familieeide selskapene som bygger kysten, men som ikke kan ta risiko på samme nivå som de store konsernene. Konsekvensen kan bli økt konsolidering, svekket lokalt eierskap og en næring som i sakte fart endrer karakter. Samtidig må vi være ærlige: Ingenting i Havbruksmeldingen er vedtatt. Den markerer en politisk kurs, ikke et ferdig regelverk. Det vil komme nye utredninger, nye høringer og nye runder med politisk tautrekking før detaljene lander. Og dette skjer i et politisk landskap som er mer ustabilt enn på lenge. Det betyr én ting: næringen kan ikke lene seg tilbake og vente på avklaringer. Den må på banen nå. Den må være synlig, kunnskapsbasert og – kanskje viktigst av alt – mer samstemt enn noen gang. Bare slik kan havbruket påvirke utviklingen av et regelverk som både ivaretar biologien og legger til rette for vekst.
Næringen vil fremover – men ber om retning
Under konferansen «Seafood Talks 2025» tidligere i november var det liten tvil: Næringen er klar for endring, men trenger forutsigbarhet. Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss sitt budskap «driver du bra, kan du vokse» fikk støtte – men det ble også stilt spørsmål. Hvordan skal man vite at man driver bra, når premissene ikke er tydelige nok? Næringslederne etterlyste biologibasert regulering, teknologinøytralitet og forutsigbarhet. Forskerne minnet oss om at «fisken først» ikke er en frase, aber et krav. Og alle var enige om at næringen må bli langt bedre til å fortelle sin egen sanne historie. Det trengs ikke mer støy. Det trengs mer åpenhet. Mer kunnskap. Mer sammenheng.
Vi trenger hverandre – mer enn noen gang
Næringen og myndighetene er gjensidig avhengige av hverandre. Uten myndighetene ville næringen vokst for raskt og for ujevnt. Uten næringen ville myndighetene ikke hatt noe å forvalte, og ikke minst verdier å fordele. Uten åpenhet, kunnskapsdeling og bedre kommunikasjon, mister vi tillit – som er den egentlige lisensen å vokse på. Derfor må vi bort fra debatten om «mer» eller «mindre» regulering – og over til spørsmålet om riktig regulering, basert på biologi, kunnskap og ansvar. Det er slik vi kan sikre både bærekraft, vekst og et robust omdømme.
Vekst er mulig. Regulering er nødvendig. Tillit er avgjørende.
Jeg brenner for denne næringen fordi den betyr noe – for kysten, for Norge og for fremtiden. Og nettopp derfor må havbruket utvikles riktig, ikke bare raskt.