Hva betyr ferskvannskvaliteten for sinkgiftigheten hos laks?
Hvor giftig sink er for laks, avhenger ikke bare av hvor mye sink som finnes i vannet, men også av vannkvaliteten.
FHF-prosjektet NYBRØK viste at høye sinkkonsentrasjoner kan føre til alvorlige effekter på fisken, men forsøkene ga ikke grunnlag til å fastsette sikre veiledende grenseverdier. I NYBRØK II har vi derfor testet flere sinknivåer i ulike typer ferskvann. Vi har også undersøkt om tilsetting av kalsium kan redusere giftigheten av sink – et tiltak som kan være aktuelt ved ferskvannsbehandling i brønnbåt.
Når oppdrettslaks behandles i ferskvann, er målet å bekjempe parasitter uten å påføre fisken unødvendig stress. Både erfaring og forskning viser imidlertid at vannets sinkinnhold kan selv ved moderate konsentrasjoner gi betydelige negative effekter på fiskevelferden.
Giftighet av sink – et metall som blir farlig under ugunstige forhold
Sink er et essensielt næringsstoff for laks og er viktig for vekst og helse. Høye konsentrasjoner av løst sink i vann kan derimot være akutt toksiske. Sink finnes normalt i lave konsentrasjoner i naturlig ferskvann og sjøvann, men kan tilføres brønnvannet fra teknisk utstyr, blant annet galvaniserte overflater. Hvor giftig sink er, avhenger imidlertid i stor grad av vannkvaliteten. Ved ferskvannsbehandling er det særlig den frie formen, Zn²+, som er problematisk og som kan skade gjellene.
I kontrollerte forsøk i NYBRØK-prosjektet, der transport av laks og ferskvannsbehandling mot lakselus i brønnbåt ble simulert, viste vi at forhøyede sinkkonsentrasjoner kan gi alvorlige effekter og i verste fall føre til fiskedød (Vogt mfl. 2024). Høye sinknivåer ga skader på gjellevevet og førte blant annet til at kloridceller ble ødelagt og avstøtt. Disse cellene er sentrale for reguleringen av fiskens salt- og vannbalanse. Skader på kloridcellene og forstyrrelse av ionetransportmekanismer reduserer fiskens evne til å opprettholde normal ionebalanse, både under ferskvannsbehandling og etter tilbakeføring til sjøvann.
I sjøvann klarte fisken seg godt selv ved en høy sinkkonsentrasjon på 800 μg Zn/l, slik den kan være eksponert for under lukket eller semilukket transport. Ved simulert ferskvannsbehandling førte den samme sinkkonsentrasjonen derimot til dødelighet og uttalte gjelleskader. Forsøkene viste også at fisk eksponert for moderate og høye sinkkonsentrasjoner klarte seg bedre i naturlig humusholdig ferskvann enn i behandlet ferskvann der en del av humusen var fjernet, og vannet var tilsatt silikatlut. Dette kan skyldes at humus binder sink og dermed reduserer andelen som foreligger i fri toksisk form. Silikatlut har en kjent avgiftende effekt på aluminium, men forsøkene viste at en tilsvarende beskyttende effekt ikke kunne påvises for sink.
