Risikofaktorer for ILA – en «case-control» studie

Kontroll av smittsomme sykdommer (som ILA) er en forutsetning for enhver biologisk produksjon av et visst omfang. Oppdrett av laksefisk i sjø er ikke unntatt fra denne regelen. ILA (på engelsk kalt ISA – infectious salmon anemia) er en ny sykdom hos laks (Salmo salar). (Thorud og Djupvik, 1988). Den ble underlagt restriksjoner etter fiskesykdomsloven i juni 1988. ILA er smittsom. Årsaken er trolig ett eller flere virus, men ILA-agens (ene) er enda ikke identifisert. Noen diagnostisk test for sykdommen er i dag ikke tilgjengelig. 

Målet med denne studien var å fremskaffe kunnskap for å kontrollere og om mulig utrydde ILA. Vi valgte denne innfallsvinkelen fordi ILA bare er diagnostisert i Norge. Sammen med importforbudproblemer og direkte tap kan dette medføre at ILA blir svært kostbar for norsk oppdrettsnæring. Prosjektet er i sin helhet finansiert av Norges Fiskeriforskningsråd og inngår i Frisk Fisk-programmet. Vi vil for øvrig rette en takk til alle oppdrettere som har bidratt med opplysninger som har vært nødvendige for å gjennomføre studien.

Beskrivelse av studien

I en case-control-studie sammenlikner en lokaliteter med og uten ILA- restriksjoner med hensyn til forekomsten av mulige risikofaktorer. Når man tolker resultatene fra case-control-studier bør en ta følgende forbehold: Resultatene gir skjellig grunn til mistanke og varetekt, men ikke til fellende dom. Muligheten til en økonomisk rimelig vitenskapelig testing og vurdering av flere mulige risikofaktorer samtidig, er imidlertid til stede. Totalt ble 57 ILA (case)- og 61 kontroll (control)-lokaliteter undersøkt i Hordaland, Sogn og Fjordane og Nordland.

Resultat og diskusjon

Resultatene tyder på at en med enkle endringer i driftsrutiner kan redusere risikoen for å få ILA betydelig.

a. Bruk egen smoltlokalitet og færrest mulige smoltleverandører.

b. Unngå fisk i pensjon fra andre matfiskanlegg og fra slakteri.

c. Unngå at personlig utstyr brukes på flere lokaliteter.

d. Sørg for god avstand til andre lokaliteter, spesielt ILA-anlegg.

På bakgrunn av funnene i undersøkelsen vil vi diskutere følgende viktige forhold: (1) strukturen i næringen (i del I), og i del II vil vi drøfte nærmere (2) smoltforhold og (3) vaksinasjon.

Strukturen i næringen 

Dagens åpne struktur i havbruksnæringen, med omsetning av levende materiale på kryss og tvers av regionale grenser, innebærer at smittsomme sykdommer lett spres. ILA er ikke noe unntak (Figur 1). Vi vil drøfte hvorfor denne åpne strukturen gir lettere spredning av ILA.

Passiv smitte

Geografisk nærhet til andre matfiskanlegg med ILA, hensyn til de oseanografiske forholdene og smittestoffets (agensets) evne til å overleve i sjøen, har betydning for passiv smitte. Resultatene i denne studien tyder på at geografisk nærhet er en betydelig risikofaktor for ILA, og at tiltak som har blitt pålagt ILA-anleggene, ikke har maktet å stoppe spredningen av ILA. En burde kanskje prøve mer drastiske tiltak, for eksempel rask utslakting av fisk i anlegg med primærutbrudd av ILA, for å begrense spredningen. Med primærutbrudd menes utbrudd av ILA i geografisk definerte områder hvor sykdommen ikke før har forekommet. Dersom dette tiltaket har god effekt, kan det tyde på at ILA har kortere latenstid innen sykdommen bryter ut. Evnen til passiv smitte avgjør hvor stort område som er utsatt for smittefare ved ILA utbrudd – tilsvarende risikosoner ved utbrudd av munn og klauvsyke (Anonymus, Landbruksdepartementet, 1985). Dette området kan ansees å utgjøre en epidemiologisk enhet.

Aktiv smitte

Dette er forhold hvor en selv bidrar til smittespredningen og dermed også aktivt kan forhindre den. Eksempler i forbindelse med ILA er:

(a) bruk av mange smoltleverandører;

(b) kjøp av matfisk fra andre matfiskanlegg;

(c) oppbevaring av matfisk i pensjon;

(d) dumping av selvdød fisk, slakteavfall og/eller blodvann i nærheten av anlegget;

(e) felles personale – trolig avspeiler dette funnet at det er det samme personlige utstyret som blir brukt på flere lokaliteter; (f) retur av matfisk fra slakteriet.

Med andre ord; resultatene tyder på at dagens åpne struktur i havbruket øker spredningen av ILA (Figur 1). Dagens virkemidler for å kontrollere smittsomme fiskesykdommer er de veterinære for-skrifter gitt med hjemmel i fiskesykdoms-loven og systemet med helseattester for salg av fisk.

Imidlertid er det enkelte smutthull i dette systemet:

(I) Smitte kan spres før restriksjoner iverksettes (kan være betydelig for ILA).

(II) Nye sykdommer vil spres i tiden fra de blir introdusert i havbruket og inntil de er omfattet av fiskesykdomsloven. For ILA var denne tiden trolig minst 3 år (Bremnes 1984-1985 til juni 1988).

(III) Mangel på en diagnostisk test for ILA gjør det umulig å garantere at fisk er ILA-fri.

Videre medfører blanding av fiske-grupper i smolt- og matfiskanleggene at bruk av langvarig helsehistorie for rogn- og smoltprodusenter som indikator for generell helsestatus og fravær av ILA er vanskelig.

En spredningsmodell av ILA er skissert i Figur 1. For enkelthets skyld går vi ut fra at ILA skyldes ett agens. La oss anta at en smoltleverandør har ILA. Matfiskanleggene som mottar smolt fra denne leverandøren vil da utvikle ILA (i dette eksempelet 2 anlegg). Ved passiv smitte vil ILA kun spres til anlegg i nærheten av disse. ILA- anleggene. Ved aktiv smitte kan ILA lett spres videre til andre anlegg (i dette eksempelet 6 anlegg), til dels med betydelig geografisk avstand. Dersom man innførte en integrert struktur, kan man redusere den aktive smitten betydelig også geografisk, i dette eksempelet med opptil 75%.

Konklusjon

For å kunne kontrollere og deretter ut-rydde ILA bør følgende forhold legges til grunn:

(1) En integrert struktur.

(2) Forebygging i tidlig fase (rognstadiet).

(3) Mulighet til å finne opphavet til hvert parti rogn/smolt.

(4) En diagnostisk test for ILA.

(5) Etablering av en bedre produksjonskontroll

Vi vil foreslå at det innføres en struktur med geografisk definerte epidemiologiske enheter bestående av smoltprodusenter, matfiskprodusenter og slakterier/pakkerier. Muligheten for passiv smitte bør bestemme avstanden til andre grupper av anlegg.