Kronikk:
La søpla ligge!
Grunnlegger, In The Same Boat
Kronikken er en kommentar knyttet til saken om Fiskeridirektoratets miljøtokt på Helgeland, på Kyst.no.
I forkant av Fiskeridirektoratets miljøtokt på Helgelandskysten i september i år var det lokal pressedekning om toktet, som også skapte oppmerksomhet i sosiale medier.
Der kom det fram at deler av toktet var basert på tips om forlatte oppdrettsmerder i et spesifikt område.
Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg får informasjon om forsøpling – jeg tilbød meg å rydde opp. Det er tross alt dette vi driver med, fra Egersund til Kirkenes. Vi har allerede fjernet 2 100 tonn avfall fra den vakre kysten vår, i tett og godt samarbeid med våre medlemmer fra både fiskeri og oppdrett.
Da Fiskeridirektoratet fikk nyss om at vi vurderte å dra ut for å rydde opp, tok de kontakt med oss og ga oss klar beskjed:
La oppdrettsringene ligge.
Kort tid senere gjennomførte Fiskeridirektoratet sitt miljøtokt. Merdene ble hentet opp, og historien ble publisert som et eksempel på direktoratets arbeid mot marin forsøpling.
I ettertid er det naturlig å spørre hvorfor det var så viktig at forsøplingen skulle bli liggende til Fiskeridirektoratet selv kom på tokt.
Spørsmålet som fortsatt står ubesvart, er hva som er Fiskeridirektoratets egentlige mål og ambisjoner. Handler dette først og fremst om å få redusert forsøplingen så raskt og kostnadseffektivt som mulig, eller handler det også om penger, posisjoner og kontroll over hvem som skal utføre arbeidet?
Spørsmålet blir ikke mindre relevant når man leser Fiskeridirektoratets egen handlingsplan mot marin forsøpling for 2026–2030.
Der skriver direktoratet at det overordnede langsiktige målet er å gjøre sine egne oppryddingstiltak overflødige. Direktoratet peker på forebygging og løsninger som reduserer behovet for opprydding. De skriver også at eksterne kapasiteter skal kunne bidra til opprydding på en «effektiv og rasjonell måte».
Det er vanskelig å være uenig i den politikken. Men da er det også rimelig å spørre om det er dette som praktiseres.
I dialogen som oppstod mellom meg og konsulenten fra Fiskeridirektoratet som ba oss om å la forsøplingen ligge, benyttet jeg anledningen til å stille flere konkrete spørsmål:
– Hvorfor vil ikke Fiskeridirektoratet dele sin tipsdatabase om forsøpling med oss, slik at vi raskt og rimelig kan dra ut og fjerne forsøplingen før den gror fast eller går i oppløsning? De ber oss om tips og om å dele våre data med dem – hvorfor vil de ikke dele tilbake?
– Hvorfor vil Fiskeridirektoratet bruke store summer og kompliserte byråkratiske prosesser på sin egen opprydding, pålegg og bøter, fremfor at aktørene som har ansvar kan få en lavterskel mulighet til å ordne opp selv?
– Hvorfor er det slik at kostnadene for logistikk og behandling av innsamlet avfall dekkes når Fiskeridirektoratet selv står for innsamlingen, men ikke når vi eller fiskere og oppdrettere selv leverer avfall - med eller uten kjent eier? Da må vi betale betydelige summer. Hvilke økonomiske mekanismer og prioriteringer ligger bak dette, og hvor ligger insentivene for å rydde opp?
Jeg fikk ikke svar på noen av disse spørsmålene.
Sammen med sjømatnæringen, der stadig flere aktører deltar og tar sin del av ansvaret, har vi både mulighet og kapasitet til å håndtere sjømatnæringens andel av forsøplingen langs hele norskekysten, for en brøkdel av kostnadene sammenlignet med det som går med når det statlige maskineriet skal ut på tokt.
Da må det være lov å spørre: Er det viktigst hvem som rydder – eller at det blir ryddet?
Ambisjonen vår er at sjømatnæringen totalt sett skal kunne bli plast-positiv – at den ikke bare arbeider systematisk for å redusere tap av plast, men også bidrar til å fjerne mer plast enn næringen selv tilfører miljøet.
Da kan sjømatnæringen gå fra å være en betydelig kilde til marin forsøpling til å bli en sentral del av løsningen på plastproblemet.
Dette er en ambisjon jeg opplever et økende engasjement for i næringen, og som vi kan være stolte av, også i internasjonal sammenheng.
Spørsmålet er hvorfor Fiskeridirektoratet og øvrige statlige premissgivere ikke støtter opp om og benytter seg av denne muligheten og inkluderer oss i sitt arbeid?
Faktisk skriver Fiskeridirektoratet selv, i omtalen av akkurat dette miljøtoktet, at når eieren av etterlatt utstyr ikke kan identifiseres, er samarbeid mellom offentlige myndigheter, kommuner og næringsaktører viktig for å få avfallet fjernet og håndtert på en forsvarlig måte.
Hvorfor anerkjennes ikke vår innsats i denne sammenhengen?
Det er nettopp dette samarbeidet vi etterlyser. Det krever dialog, åpenhet og samhandling, og at de mest effektive tiltakene for å oppnå resultater blir benyttet.
Hvis vi skal lykkes med å gjøre sjømatnæringen plast-positiv, må også myndighetene være med og legge til rette. Det må bli enklere for fiskere og oppdrettere å ta de mest miljøvennlige valgene, enklere og rimeligere å levere inn avfall – og enklere for eksisterende operative aktører som står bak effektive miljøtiltak å drifte og utvikle sine tjenester.
Fiskeridirektoratets egen ambisjon om på sikt å gjøre sine egne oppryddingstiltak overflødige er etter min mening helt riktig.
Men da må politikken de selv kommuniserer også praktiseres.
Vi har tross alt et felles mål – et rent, bærekraftig og fruktbart hav, som kan fortsette å gi grunnlag for levedyktige samfunn langs vår fantastiske kyst.
