Trygg utvikling av flytende lukkede oppdrettsanlegg
– hva må til?
Norsk havbruk står ved et veiskille. For høy dødelighet, lakselus, sykdom, samt skjerpede krav til redusert miljøpåvirkning og bedre fiskevelferd, utfordrer både bærekraft og lønnsomhet. Nå har næringen et valg – å samarbeide om å løfte flytende lukkede oppdrettsanlegg (FLO) som en sentral del av løsningen, eller å vente på at myndighetene tar sine grep. Etter en langdryg fase, preget av suksesser og feilskjær i utviklingen av nye lukkede konsepter, handler neste steg om å gjøre oppdrettere og myndigheter trygge på at teknologien leverer det den lover. For å lykkes må videre utvikling bygge på kunnskapsbaserte beslutninger, dokumentasjon og åpen erfaringsdeling. Dette er nødvendig for at teknologien skal aksepteres i stort omfang og bidra til en mer bærekraftig og forutsigbar vekst i norsk havbruk.
Omstilling i lakseoppdrett
Transformasjonen i norsk havbruk er i gang. Flytende lukkede oppdrettsanlegg (FLO) representerer et viktig verktøy for å oppnå kontroll, forutsigbarhet og bærekraft i havbruksnæringen. Ved å etablere fysiske barrierer mellom fisk og omgivelser, reduseres eksponeringen for lakselus, samtidig som vanninntak fra kontrollerte dyp gir bedre og mer stabile miljøforhold for fisken (Nilsen, 2019). FLO kan dermed gi økt kontroll over vannkvalitet, smitteveier og utslipp, og legge til rette for bedre fiskevelferd, lavere dødelighet og redusert miljøpåvirkning. Etter innføringen av miljøfleksibilitetsordningen, som åpner for bruk av nedtrukket kapasitet fra røde soner i FLO, har flere oppdrettsselskaper annonsert ytterligere investeringer i denne teknologien. Et sentralt spørsmål som diskuteres i beslutningsprosessene er: Er en trygg på at den lukkede teknologien leverer som forventet?
