Oppdrett - helsemessige virkninger på villfisk

La det med engang slås fast at oppdrettsnæringen ikke er opphav til dannelsen av sjukdomsfremkallende agens slik oppfatningen i enkelte kretser er. Det er vist at det i det akvatiske miljø (ferskvann, sjøvann) forekommer en varierende mikroflora bestående av ulike bakterier, sopp, virus og parasitter som kan fremkalle sjukdom. Den blotte forekomst av sjukdomsfremkallende agens i et miljø behøver ikke nødvendigvis å føre til sjukdom, i det utvikling av sjukdom vil være et resultat av interaksjoner mellom vert, miljø og sjukdomsfremkallende agens (Warren, 1983).

Smittsomme sjukdommer har vanligvis liten betydning i ville populasjoner i motsetning til i fiskeoppdrett der fisken går tett og mulighetene for smittespredning er store.

Som følge av dette vil smittepresset og dermed mulighetene for overføring av sjukdom fra oppdrettsfisk til villfisk utvilsomt være størst, men overføring av smitte kan imidlertid også skje fra villfisk til oppdrettsfisk. Villfisken vil således kunne være et smittereservoar for sjukdommer i oppdrettssammenheng, mens fiskeoppdrettene under gitte omstendigheter kan fungere som "oppformerings­anstalter" som i sin tur igjen vil kunne føre til smitteoverføring til villfisken.

Mange av de sjukdommer som er påvist hos viltlevende fisk og i oppdretts­populasjoner er allerede vidt utbredt eller endemisk i omgivelsene rundt oppdrettsanlegg (Brackett, 1991). Smittespredning mellom villfisk og oppdrettsfisk og vice versa vil i første rekke skje gjennom vann eller ved direkte kontakt med sjuk fisk og andre kilder som kan være kontaminert med infektivt materiale.

Smittespredning gjennom vann vil i første rekke skje ved utskillelse av smittestoffer (bakterier, virus, sopp, parasitter) ut i vannmassene fra sjuk oppdrettsfisk og/eller villfisk, og siden vann er et sterkt bevegelig medium, vil smittespredning kunne skje over lange avstander. IPN virus har bl. a. blitt påvist i villfisk mer enn 7 km fra nærmeste fiskeoppdrett (Munro & Duncan, 1977).

Den viktigste faktor for smitteoverføring og interaksjon mellom villfisk og oppdrettsfisk vil imidlertid være kontaktsmitte, enten ved at villfisk står på utsiden av notposene i oppdrett der sjukdom forekommer eller ved rømt oppdrettsfisk eller latent infisert/sjuk villfisk satt ut i et vassdrag for kultiveringsformål (Håstein & Linstad, 1991).

Bruk av rømt oppdrettsfisk/villfisk som stamfisk kan på sin side også føre til introduksjon av sjukdom til klekkerier/settefiskanlegg dersom uhellet er ute. Dette gjelder spesielt for sjukdommer som kan overføres vertikalt. Horisontal smitte kan selvsagt også forekomme dersom man ikke gjennomfører nødvendige hygieniske tiltak som f. eks. desinfeksjon av rogn. Nye sjukdommer kan også introduseres som følge av import av levende fiskemateriale fra andre land og ved introduksjon av nye fiskearter. Det finnes mange eksempler på at introduksjon av nye arter har medført overføring av sjukdom til tilstedeværende fiskearter. I vårt land er introduksjon av furunkulose og Gyrodactylus salaris eksempler på slike overføringer (Johnsen & Jensen, 1991).

Smittespredning fra fiskeslakterier/videreforedlingsanlegg kan også forekomme, men etter at det i medhold av "fiskesjukdomsloven" ble innført desinfeksjons­forskrifter for slakteavfall og avløpsvann må smittespredning som følge av slik virksomhet regnes som minimal. I det følgende skal det gis en kortfattet oversikt over de viktigste sjukdommer av bakteriell, viral og parasittisk natur som kan ha effekt på villfisk og/eller oppdrettsfisk under norske forhold.

Bakterieinfeksjoner

Klassisk furunkulose

er forårsaket av Aeromonas salmonicida subspecies salmonicida og gir i klassiske tilfeller bylldannelser i muskulaturen. På engelsk er sjukdommen betegnet "the great red plague", og ble første gang beskrevet i 1894 fra villfisk i Bayern, men i historisk sammenheng foreligger det dokumentasjon som tyder på at sjukdommen forekom så tidlig som i 1868.

Opp gjennom årene foreligger det en rekke rapporter om dødelighet i lakseførende vassdrag som følge av furunkulose. I Norge ble sjukdommen første gang registrert i 1964 hos oppdrettet regnbueørret og allerede i 1965 hos vill-laks i Numedalslågen. Furunkulose er i dag påvist i en rekke lakseførende vassdrag i Norge (Johnsen & al., 1993), i første rekke som et resultat av økt smittepress-/smitteoverføring fra oppdrettsfisk.

Under normale omstendigheter har furunkulose ikke hatt katastrofale følger for villfisk, noe furunkulosesmitten i Numedalslågen har vist. Det er imidlertid helt klart at sjukdommen kan ha uheldig virkning i små vassdrag med liten vannføring og det foreligger dokumentasjon for overføring fra oppdrett til ville populasjoner og vice versa. Furunkulose forårsaket i en periode store tap i oppdrettsnæringen i Norge, men er nå brakt under kontroll ved hjelp av vaksiner.

 Atypisk furunkulose

 er også påvist såvel hos villfisk som i oppdrett og også her må man anta at sjukdommen kan overføres fra oppdrettsfisk til villfisk og vice versa. Påvisning av atypisk furunkulose i Tveitevann, Telemark og på sik fanget i Mjøsa tyder på at atypisk Aeromonas salmonicida forekommer endemisk i våre vassdrag/villfiskpopulasjoner.

Gjeddepest

er en sjukdom som ble beskrevet allerede i 1923 i forbindelse med massedød på gjedde i Mjøsa (Aaser,1925). Opprinnelig ble det angitt at årsaken var en Vibrio-art, men det er mye som tyder på at det sannsynligvis var en art av Aeromonas.

Klassisk vibriose

forårsaket av Vibrio anguillarum ble trolig registrert som årsak til sjukdom allerede i 1718, men den første sikre beskrivelse av sjukdommen kom først i 1894 i forbindelse med massedød på ål i Italia. Infeksjonen er i første rekke knyttet til det marine miljø, men er også påvist i ferskvann. Vibriose er bl. a. påvist i oppdrett der det har vært fôret med fisk av marin opprinnelse, men det er også rapportert om sjukdomsutbrudd/dødelighet på laksunger og stor laks I Norge er vibriose i første rekke registrert i forbindelse med massedød av sei langs kysten og i oppdretts­sammenheng. Det finnes ikke direkte bevis for overføring fra oppdrett til villfisk.

Kaldtvannsvibriose ("Hitrasjuke")

som i 1980 årene forårsaket store tap i norsk fiskeoppdrettsnæring, er så vidt vites aldri beskrevet som årsak til sjukdom hos villfisk.

Yersiniose

er en bakteriesjukdom forårsaket av Yersinia ruckeri. Sjukdommen ble først beskrevet som en systemisk infeksjon hos regnbueørret i USA, mens dens betydning i ville populasjoner er mindre kjent. Yersiniose er sannsynligvis av liten betydning idet sjukdomsutbrudd i stor utstrekning er stressrelatert. I ville populasjoner av f. eks. laks skulle derfor kjønnsmoden laks være mer utsatt for sjukdommen enn mindre fisk. Yersiniose er påvist såvel i oppdrett som hos villfisk i Norge, første gang i 1985.

Bakteriell nyresjuke (BKD; Dee disease)

 som regnes som en kronisk lidelse hos laksefisk, er forårsaket av Renibacterium salmoninarum og den arter seg ved bl. a. granulomatøse prossesser i indre organer. BKD ble første gang påvist i Skottland i 1930 i elvene Dee og Spee, derav navnet Dee disease. I 1934 ble sjukdommen påvist på villfisk i USA, hvor man i California et par år senere påviste de første tilfeller i oppdrettssammenheng. I Norge ble de første tilfeller påvist i 1980 i 5 fiskeoppdrettsanlegg, 2 klekkerier og 3 matfiskanlegg i sjøen. I likhet med det som er beskrevet fra USA, kom BKD smitten trolig inn i klekkeriene med rogn fra infisert stamfisk eller via inntaksvannet idet BKD ble påvist på villfanget lakseparr (Aurlandselva). Senere er sjukdommen påvist i en rekke settefiskanlegg og matfiskanlegg i vårt land. Det er dokumentert overføring av sjukdom fra ville populasjoner til oppdrett, men det foreligger ingen bevis for overføring av smitte fra oppdrett til villfisk. Rømt oppdrettsfisk med BKD er registrert i enkelte vassdrag og en gjensidig påvirkning mellom oppdrettsfisk og villfisk må derfor ansees som svært sannsynlig.

Virusinfeksjoner

En rekke virus- og antatte virusinfeksjoner er beskrevet fra villfisk og i oppdrett.

Regnbueørretens haemorrhagiske virus septikemi (VHS)

er påvist hos så vel villfisk som oppdrettsfisk. Sjukdomsutbrudd i forbindelse med oppdrett av regnbueørret er karakterisert ved omfattende dødelighet, 80-100%.Det er ikke vist at VHS er overført direkte fra oppdrett til villfisk, men i forbindelse med et utbrudd av VHS på piggvar i Skottland, er det indikasjoner som tyder på at sjukdommen ble introdusert ved bruk av marin fisk som f¢r. VHS virus er påvist hos flere arter villfisk i Stillehavet, Nordsjøen og Østersjøen.

Infeksiøs pankreas nekrose (IPN)

er en annen vidt utbredt virusinfeksjon på verdensbasis og i Norge siden første beskrivelse i 1946. Som ved andre infeksjoner har IPN virus sansynligvis i første omgang blitt derivert fra ville bestander til oppdrett som igjen har spredt sjukdommen videre ved transport av kontaminerte egg eller levende fisk. IPN virus har bl. a. vært isolert fra fisk fra McKenzie deltaet i Canada der det ifølge informasjon som har vært gitt (Carey, pers. comm.) ikke har vært foretatt utsettinger. Det foreligger en rekke eksempler på dokumentert overføring fra oppdrettsfisk til villfisk og vice versa.

Ulcerativ dermal nekrose (UDN)

 er en sjukdom med uavklart etiologi, men den er sannsynligvis av virusnatur. UDN er til nå i motsetning til kaldtvannsvibriose bare påvist hos vill laks og sjøørret og undersøkelser har vist at sjukdommen i England har kunnet tilbakedateres til 1873-1911 i en rekke lakseførende vassdrag. I Norge påvist fra 1987.

Parasittinfeksjoner

Infeksjon med Gyrodactylus salaris, en såkalt haptormark som lever på huden av laks i ferskvann, har forårsaket omfattende dødelighet på laks i norske lakseførende vassdrag og parasitten har til nå vært påvist i 37 elver. G. salaris ble høyst sannsynlig innført til Norge i forbindelse med import av levende laksesmolt fra Sverige, der parasitten er vanlig forekommende. Smitten er senere spredt med levende fisk til flere anlegg og lakseførende vassdrag som følge av utsetting av infiserte lakseunger. G. salaris er et eksempel på at en parasitt som kan holdes under kontroll under oppdrettsbetingelser, men som fører til stor dødelighet i villaks-populasjoner. Som følge av at G. salaris ble gjort meldepliktig i 1983, har det vært mulig å sette igang bekjempelsestiltak i affiserte oppdrett og pr. i dag er det bare 3 regnbueørret-anlegg som er pålagt restriksjoner. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har utarbeidet en handlingsplan mot Gyrodactylus for å hindre videre spredning. Rotenonbehandling inngår som et viktig tiltak i denne handlingsplanen. Til nå er det gjennomført vellykket behandling i 23 elver, mens rotenonbehandling ikke har vært vellykket i ett vassdrag (Skibotn-elva). Parasitten er påvist på nytt i Rauma, men man vet på det nåværende tidspunkt ikke om det er en ny introduksjon eller en mislykket behandling.

"Fiskelus"

er et annet eksempel på en parasittgruppe som alltid har vært tilstede i ville fiskpopulasjoner i Norge såvel som i andre land. Lakselus (Lepeophtheirus sp, Caligus sp) har imidlertid allerede siden 1970- årene forårsaket store problemer i norske fiskeoppdrettsanlegg til tross for omfattende behandlingstiltak over år. Som en følge av de store lakselusproblemene i oppdrettsnæringen i de senere år, er det også nå rapportert om økende luseskader på vill-laks og sjøørret. Det er angitt at nedgangen i bestanden av villaks og sjøørret kan skyldes lakselus og det er fra såvel Irland som Norge vist at lakselusangrep på villaks og sjøørret har vært høyest i områder med størst oppdrettsaktivitet (NINA, Fakta, nr. 7, 1996). Som følge av økt oppdrettsvirksomhet er det antatt at parasittmengden i sjøen øker og dermed øker smittepresset på villfisken.

Som det fremgår av foranstående, forekommer det sjukdomsinteraksjoner mellom villfisk og oppdrettsfisk, men fiskeoppdrettets innvirkningen på villfisk har kanskje ikke hatt det omfang mange har fryktet. Man kan imidlertid ikke utelukke at det i fremtiden kan oppstå nye sjukdommer som kan forårsake problemer i villfiskpopulasjonene våre fordi man ikke har muligheter til å iverksette smitteforebyggende eller kurative inngrep i ville populasjoner på samme måten som i oppdrett. I denne sammenheng er det derfor svært viktig at man opprettholder en god fiskehelsetjeneste i oppdrettsanleggene slik at helsetilstanden gjennom ulike forebyggende tiltak til enhver tid er god. Videre er det av stor betydning at man i kultiveringssammenheng sørger for nødvendig sjukdomskontroll av så vel villfanget stamfisk som av fisk for utsetting for på den måten å redusere mulighetene for smittespredning.

Referanseliste

Brackett J.(1991). Potential disease interactions of wild and farmed fish. Bull. Aquacult. Assoc. Canada, 3, 79-80.

Johnsen B. O. & Jensen A. J. (1991). The Gyrodactylus story in Norway. Aquaculture,98, 289-302. Johnsen B. O. Møkkelgjerd P. I. & Jensen A. J. (1993). Furunkulose i norske vassdrag. Statusrapport. NINA Forskningsrapport 38: 1-73.

Munro, A. & Duncan, I.B.(1977). Current problems in the study of the biology of infectious pancreatic necrosis virus and the management of the disease it causes in cultivated salmon fish. In. Microbial Diseases of Fish, ed. R. J. Roberts, pp 200-218. London Academic Press.

NINA-NIKU (1996). Lakselus også på villfisk. Fakta Nr. 7. Warren J.W. (1983). The nature of fish diseases. In A Guide to integrated Fish Health Management in the Great Lakes Basin., Spec. Publ., 83-2: 7-13.