Kronikk:
Oksygendata du ikke kan stole på: en ny studie bekrefter det vi ser daglig
En ny studie publisert i Frontiers in Aquaculture dokumenterer, i stor skala, en utfordring vi i BiOceanOr kjenner godt fra vårt eget arbeid: kvaliteten på miljødata som samles inn i oppdrettsnæringen er ofte for lav til at den kan brukes ukritisk.
Studien, gjennomført av forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har analysert data fra 265 miljøsensorer plassert på 104 lokaliteter hos 18 norske og færøyske oppdrettsselskaper. Dessverre leverte over 28% av sensorene ingen gyldige målinger i hele driftsperioden, enten fordi data manglet gjennomgående, eller fordi verdiene lå helt flate, noe som er lite forenlig med en sensor som fungerer normalt. Av de resterende sensorene hadde mer en halvparten manglende data, og 42 % registrerte oksygenmetning over 150 %, et nivå forskerne mener er vanskelig å forene med reelle miljøforhold over lengre perioder.
I tillegg overlapper 76 % av tidsseriene ikke med noen annen sensor på samme lokalitet, slik at dataene ikke kan verifiseres, og median overvåkingsperiode er seks måneder, mot en full produksjonssyklus på 12 til 18 måneder. Dette begrenser sterkt mulighetene til å fange opp sesongvariasjon eller bruke historiske data til å planlegge for kritiske perioder.
En bekreftelse mer enn en overraskelse
Disse tallene stemmer godt med det vi selv har observert med miljødata fra ulike oppdrettere. Vi har opplevd sensorer som leverer urealistisk jevne verdier over tid, plutselige stegvise sprang i oksygenmålinger som er vanskelige å forklare med naturlige prosesser, og datasett der det er umulig å avgjøre om en ekstremverdi representerer en reell hendelse eller en sensorfeil. Dette går igjen både med sensorer på fast dybde eller med profilerende og bevegelige sensorer, uavhengig av utstyrsleverandør, selskap eller lokalitet.
Handle mens det fortsatt er tid
Denne studien har stor verdi. Den gir en solid dokumentasjon av tilstanden til miljøovervåkingssystemene i norsk og færøysk lakseoppdrett. Men studien er, av natur, retrospektiv, det vil si den analyserer data som allerede er samlet inn, i etterkant.
Å finne ut, etter en produksjonsperiode, at 30, 40 eller 50 % av målingene fra en sensor var ugyldige, gjør det ikke mulig å endre noe for den perioden. Fisken har allerede levd under disse forholdene, og beslutninger om fôring eller behandling er allerede tatt, kanskje på grunnlag av et feilaktig signal. Et datakvalitetsproblem som ikke oppdages tidsnok kan dermed skjule en reell oksygenmangel, eller motsatt, utløse unødvendige tiltak basert på en sensorfeil.
Spørsmålet er derfor ikke bare «kan vi stole på dataene våre?», men «oppdager vi problemene tidsnok til at vi fortsatt kan gjøre noe?». Det er kjernen i kontinuerlig, sanntidsbasert kvalitetskontroll gjennom hele produksjonsperioden.
Dette er tankegangen bak AquaCHECK, vårt verktøy for automatisert oppdagelse av anomalier i miljødata: å kontinuerlig identifisere problemer, manglende data, verdier utenfor forventet område eller mistenkelige mønstre i det de oppstår, slik at driftsledere kan kontrollere en sensor, justere overvåkingen eller korrigere en beslutning før målefeilen får konsekvenser for vekst, fiskevelferd eller fôrkostnader.
Mot en tillit som bygges, ikke forutsettes
Som studien peker på, krever gjenoppbygging av tillit til miljøovervåkingssystemene en felles innsats. Det handler om bedre metadatastyring, økt standardisering mellom leverandører og oppdrettere, og automatiserte kvalitetskontroller integrert allerede ved datainnsamlingen. Vi deler dette synet fullt ut, og det er i denne retningen vi fortsetter arbeidet med å forstå de anomaliene vi ser hos oppdrettere globalt.
Målet er fortsatt det samme, at oppdrettere kan bruke mindre tid på å bekymre seg for datakvalitet, og mer tid på det som betyr mest: fisken.