Her bygges den digitale oppdrettsmerden

På en skjerm ved inngangen til ScaleAQs lokaler på Minde ruller bilder fra en oppdrettsmerd.

Her utvikles blant annet SiteControl, et verktøy som skal samle alt rundt fôring og sensorikk, til styring av flåte, dødfiskhåndtering og nye produksjonsformer i ett samlet grensesnitt.

Det er starten på en rundtur gjennom en del av ScaleAQ som har vokst kraftig de siste årene.

Digital produktdirektør Nikolas van Etten viser Norsk Fiskeoppdrett vei mellom utviklere, designere, datafolk og produktteam. Nesten alle som holder til på kontoret arbeider med software.

– Vi nærmer oss vel rundt 90 som sitter her nå og jobber, sier van Etten.

Da han startet i ScaleAQ i 2019, var situasjonen en helt annen.

– Da jeg begynte her, var vi vel nesten 15. Da var det ikke veldig mange som jobbet med software i Bergen. Nå er vi plutselig blitt et av de større IT-miljøene i Bergen.

ScaleAQ har bevisst samlet store deler av softwaremiljøet i Bergen. Ifølge van Etten handler det blant annet om tilgang på kompetanse, men også om å få utviklerne fysisk sammen.

– Vi har hatt et fokus på å bygge opp softwaremiljøet i Bergen. Det har vært bevisst, fordi vi har en sterk tro på at folk gjør det mye bedre når de kan sitte fysisk sammen, diskutere og finne gode løsninger.

Data er ikke nok

På vei gjennom lokalene dukker det opp skjermer med grafer, modeller, fisk og tall i alle varianter.

Men van Etten mener nettopp mengden data illustrerer en av de største utfordringene for digitaliseringen av havbruksnæringen.

I mange år har budskapet vært at oppdretterne må samle mer data. Nå mener han næringen har kommet til et punkt hvor det ikke lenger er tilstrekkelig.

– Det å bare samle data gir deg ikke så veldig mye. Du må sette dataene i en kontekst, og så må det være god kvalitet i dataene. Hvis ikke har dataene ikke så stor verdi.

Selskapet har derfor bygget opp et eget team som arbeider med datakvalitet og strukturering.

Det blir også avgjørende når kunstig intelligens skal få en større rolle i oppdrettsanleggene.

– Det viktigste fokuset vårt rundt KI er at datakvaliteten som ligger i bunnen må være på plass. Ellers kommer du i en «shit in, shit out»-situasjon.

Van Etten mener det fortsatt er mye ugjort her.

Utfordringen er ikke bare å ha korrekte tall. Data om temperatur, oksygen, fôring, sykdom og andre forhold må også kunne knyttes sammen på en måte som faktisk forteller noe om fisken.

Vil følge fisken fra rogn til slakt

Lenger inne i lokalene møter vi teamet som arbeider med nettopp dette.

Oppgaven deres er å strukturere informasjon ScaleAQ allerede sitter på og koble ulike datasett sammen. Ambisjonen er å kunne følge fisken gjennom produksjonen.

– Hvis du skal forstå prestasjonen til fisken, bør du kunne følge den fra rogn til slakt og få med deg alt som har skjedd på veien, forklarer van Etten.

Utfordringen er at fisk flyttes og sorteres underveis.

Dermed er det ikke nødvendigvis nok å vite at en oksygenmåling ble gjort i en bestemt merd på et bestemt tidspunkt. Skal informasjonen få større biologisk verdi, må den kunne kobles til fiskegruppen som faktisk befant seg der.

Foreløpig gjøres dette på gruppenivå, ikke på enkeltfisk.

En av utviklerne i innsiktsteamet forklarer at denne sporingen kan åpne for helt nye spørsmål. Dersom en fiskegruppe får sykdom senere i produksjonen, kan systemene eksempelvis brukes til å lete bakover og undersøke hva fisken tidligere har vært utsatt for.

– Nå begynner den virkelig spennende delen. Å se om det finnes mønstre som vi kanskje ikke er bevisste på, men som ligger gjemt i dataene.

For utviklerne går endringene raskt.

– Jobben er knapt gjenkjennbar fra hvordan den var for tre år siden. Det er en helt ny verden, sier en av dem.

Prøver å spå fremtiden

Noen meter unna arbeides det med ScaleAQ Future.

Her handler det ikke først og fremst om å finne ut hva som har skjedd, men om hva som kommer til å skje.

Historiske produksjonsdata og sensordata mates inn i matematiske modeller som blant annet brukes når oppdretterne skal planlegge utsett og slakt og utnytte produksjonskapasiteten.

– Vi har kraftige matematiske modeller i bakgrunnen og syr sammen alle disse dataene for å prøve å spå fremtiden. Det er det som er spennende, forklarer en av utviklerne.

Informasjon om blant annet dødelighet, vanntemperatur og fôring kan automatisk gå videre fra produksjonssystemene til planleggingsverktøyet.

For oppdrettsselskapene handler planleggingen om flere år frem i tid.

Kameraet skal se mer enn fisk

Rundturen fortsetter til teamet som arbeider med selskapets smartkamera.

Orbit One kombinerer funksjonene fra et fôringskamera med bildeanalyse. Kameraet kan blant annet brukes til å estimere biomasse og undersøke synlige velferdsindikatorer hos fisken.

På skjermen viser utviklerne bilder av fisk som passerer kameraet.

Ut fra bildene arbeides det med å registrere blant annet sår, finneskader, deformiteter, øyeproblemer og andre synlige velferdsindikatorer. Samtidig måles biomassen kontinuerlig.

Neste steg peker mot mer automatisering.

Teamet arbeider blant annet med en fôringsassistent som skal kunne hjelpe operatørene med å tolke det som skjer i merden.

Maskinlæring kan brukes til å oppdage pellets og følge endringer i fiskens atferd. Dersom fisken eksempelvis begynner å trekke nedover i merden, kan det være et signal om at fôringsintensiteten snart bør reduseres.

Tanken er at systemet skal kunne varsle operatøren om slike endringer.

Fullautomatisk fôring ligger likevel et stykke frem.

– I første omgang handler det om å hjelpe fôringsoperatørene med det de allerede ser når de sitter og fôrer. De kan sitte og følge åtte til 16 merder hver dag. Det er veldig vanskelig å holde fokus på alt, forklarer en av utviklerne.

Og potensialet er betydelig. Fôr er som kjent en av de største kostnadene i lakseproduksjonen.

– Bare det å kunne optimalisere med et par prosent vil ha enormt mye å si kostnadsmessig, skyter de inn.

Vil fortsatt ha mennesket med

Spørsmålet er hvor langt automatiseringen til slutt skal gå.

Dagen før besøket på Minde hadde KI-professor Morten Goodwin på Gath-konferansen i Ålesund spådd at automatiserte oppdrettsmerder vil bli standard i løpet av noen år.

Hos bedriften på Mindre tror de teknologien kan bevege seg langt i den retningen, men produktdirektøren peker på at det ikke nødvendigvis er et mål å fjerne mennesket fra ligningen.

– Det er en mulighet som ligger der, absolutt. Samtidig er kostnaden ved å ha en person som passer på tingene egentlig ikke så høy.

Han trekker frem prinsippet «human in the loop», der teknologien automatiserer og støtter operatøren uten nødvendigvis å overta hele beslutningen.

Tilbakemeldingen fra oppdretterne er ifølge software-sjefen at de først og fremst ønsker hjelp.

– De er ikke så opptatt av å fjerne han som sitter og jobber med det. De ønsker å hjelpe ham.

Fra arkiv til verktøy

Det er kanskje der den røde tråden gjennom kontorlandskapet på Minde blir tydeligst.

ScaleAQ bygger ikke bare systemer som skal samle flere tall fra merdene. Ambisjonen er at dataene skal henge sammen, følge fisken og gi oppdretteren et bedre beslutningsgrunnlag.

Van Etten mener forskjellen er avgjørende. Dersom man samler data uten å forstå sammenhengen, mener han at resultater i praksis bare blir et arkiv.

– Dataene har kun verdi når de følger fisken. Hvis du ikke kobler dem sammen med fiskens livssyklus, har de ikke den verdien de kunne hatt.

Og softwareavdelingen på Minde ser ikke ut til å være ferdig utvokst med det første.

Van Etten konstaterer at digitale produkter har én egenskap som skiller dem fra mye av det øvrige utstyret i havbruksnæringen.

– Den dagen du slutter å utvikle et softwareprodukt, er den dagen du legger det ned. Enkelt og greit.

Samler oppdretterne og utviklerne

ScaleAQ skal også samle oppdrettere og softwaremiljøet til en egen brukerkonferanse i Trondheim 24. og 25. november. Målet er å få brukerne tettere på dem som faktisk utvikler løsningene, og samtidig skape en arena der erfaringer kan deles på tvers.

– Det handler om at kundene våre, eller brukerne våre, kan komme og snakke med de som faktisk lager produktene. Hvordan produktene virker, og komme med tilbakemeldinger som gjør at vi kan forbedre dem.

Han mener havbruksnæringen fortsatt har noe å gå på når det gjelder å dele erfaringer.

– Det å være litt mer åpen og snakke om hvordan man gjør ting, hvordan man jobber, hva man har lært, hva som fungerer og hva som ikke fungerer, tror jeg er superviktig for hele næringen, sier produktdirektøren avslutningsvis.