Ny studie: Gjenfangst etter rømming er stort sett ikke vellykket

Den internasjonale studien ble publisert onsdag dag i forskningsjournalen "Reviews in Aquaculture" har tatt for seg hvor godt gjenfangst av rømt fisk i umiddelbar nærhet i tid og sted til rømmingene fungerer.

• Artikkelens navn er: «Recapturing escaped fish from marine aquaculture is largely unsuccessful: alternatives to reduce the number of escapees in the wild”

Studien har vært ledet av professor Tim Dempster fra laboratorium før bærekraftig oppdrett ved Universitetet i Melbourne, og med seg på laget har han hatt forskere fra Spania, Canada og Norge. De har sett på atferden til fisk etter rømming og gjenfangstsuksess etter 123 forskjellige rømningshendelser der både art, fiskestørrelse, antall og gjenfangstmetode har variert.

Les også: Tenar fett på røymd laks

Analysen viste at gjenfangstsuksessen var gjennomgående lav på tvers av alle undersøkte arter (8%). Spesielt lav var den for atlantisk laks, der gjenfangstsuksessene etter store rømminger vanligvis lå på mellom 1,5 og 10 %.

Bare i noen få enkelthendelser i Norge med rømt regnbueørret har gjenfangsten oversteget 80%, fortelles det.

rømmingshendelser som involverte et lite antall store fisk hadde den beste gjenfangsten, ettersom store fisk er enklest å fange med standard fiskeutstyr.

Tiltak må iverksettes raskt

Mange studier som har sporet fisk etter rømming har konkludert med at fiskene spres raskt fra rømmingsstedet.

- Dersom ikke en omfattende gjenfangstsinnsats blir gjennomført i løpet av 24 timer, vil kun et fåtall fisk være igjen nær utslippstedet, forteller førsteforfatter Tim Dempster til Kyst.no.

Gjenfangst blir ofte ikke satt i gang umiddelbart, da det normalt tar noe tid fra rømmingen skjer til den blir oppdaget eller at det er problemer med å få ut redskaper i dårlig vær. Kombinert gjør disse to faktorene at få forsøk på å fiske ut fisk etter storstilte rømmingshendelser blir vellykket.

Les også: Lakserømming fører til millionutgifter for oppdretter

- Den siste gjenfangsten av bare 1483 smolt fra en rømming på 67 000 smålaks på Senja illustrerer vanskelighetene i effektivt å gjenfange små laks i sjøen, sier han.

Alternative tilnærminger til å redusere rømt tall i naturen

Han mener det må innføres alternative tilnærminger til å redusere rømt tall i naturen.

- Lovverket som pålegge oppdretterne å sette i verk gjenfangst etter en rømmingshendelse har vært mer basert på en tanke om at "det er bedre vi gjør noe» enn at det er en kunnskapsbasert strategi. Våre bevis tilsier at denne strategien er ineffektiv for å fange rømlinger, og at den enkelte steder også er problematisk på grunn av høye nivåer av bifangst av andre arter. Vi bør se etter alternativer som bedre reduserer virkningen av rømlinger på ville bestander med de ressursene som settes inn i stedet for å holde fast ved en strategi som ikke fungerer, sier professor Tim Dempster til Kyst.no.

Tre tilnærminger

Forfatterne av studien foreslår tre alternative tilnærminger verden over for å redusere antall rømte oppdrettsfisk i naturen:

1. Sørg for tekniske standarder er lovfestet, slik at oppdretterne investerer i forebyggende teknologier for å redusere rømming.

- Norges tekniske standard for utforming, dimensjonering og drift av oppdrettsanlegg (NYTEK red. anm) gav den største målbare reduksjonen i antall rømte fisk til nå, og dens kontinuerlige utvikling og oppdatering er avgjørende for å redusere rømming, sier Dempster.

Globalt er Skottland det eneste andre land utover Norge med en teknisk standard, der den ble introdusert i 2015.

- Hvis landene mener alvor med å redusere virkningen av rømming i naturen, er dette det første tiltaket bør de gjennomføre, sier Dempster.

2. Den naturlige 'veggen av munner'-metoden (wall of mouths). De fleste oppdrettsanlegg har svært store bestander av villfisk rundt seg. Nyere studier har vist at disse ville fiskene spiser et stort antall små rømlinger. Ved å opprettholde denne "veggen av rovdyrmunner» rundt anleggene ved å beskytte store villfisk fra fiske når de er på lokaliteten, kan disse rovdyrene bidra til å rømlinger.

- I Norge er det en fiskeforbudsgrense på 100 m rundt anleggene og dette bør opprettholdes. I andre land er det ikke slike restriksjoner, og myndighetene bør innføre dette, sier Dempster.

3. Opprett programmer for målrettet gjenfangst i de habitatene der rømlingene effektivt kan bli fanget og hvor det ikke er noen skadelige effekter på villfisk.

- Der hvor rømt fisk lett kan identifiseres og fiskes uten å påvirke villfisken, vil denne strategien fungerer best. Et eksempel er rømt havabbor på Kanariøyene der de jo ikke forekommer naturlig, sier Dempster.

Han viser til praksisen i Norge, der ble Miljøfondet etablert for å fange rømt laks, der produsentene betalte inn til fondet, som deretter ble brukt til å betale lokale fiskere for å ta rømlingenes ut av elvene. Nå er dette tatt over av Ouro, som skal fangste spesifikt i de elvene med høyest innhold av oppdrettsfisk.

- Før denne strategien kan implementeres i bred skala, er det flere viktige kunnskapshull man må løse, sier medforfatter Ingebrigt Uglem, fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) i en kommentar.

Vanskelig å skille vill og oppdrettet

Metoder er tilgjengelige for å skille oppdrettslaks fra villaks fanget i gyteelver, men en stor feilmargin eksisterer mellom hva som kan tenkes å være rømt og vill, basert på visuell inspeksjon alene. Håndtering av fisk ved fangst for å avgjøre opprinnelse kan også ha negativ innvirkning på en fisk som blir konstatert vill og deretter satt fri igjen.

- Dokumentert suksess i å skille vill- og oppdrettsfisk, samt en forståelse av konsekvensene av forstyrringen av villfisk etter utfisking i elvene er nødvendig, sier Uglem.

• Artikkelen «Recapturing escaped fish from marine aquaculture is largely unsuccessful: alternatives to reduce the number of escapees in the wild» kan i sin helhet fåes ved henvendelse til forfatterne.