Torskeoppdrett: Mer kunnskap, mindre skråsikkerhet

Codcluster Codcluster

Hvitfiskklynge som jobber for hele næringskjeden innenfor villfisk og oppdrett.

Ifølge enkelte kritikere er torskeoppdrett intet mindre enn et «varslet havari», et «eksperiment naturen ikke har råd til», og et uttrykk for næringens biologiske gambling. Det er store ord. Spørsmålet er om de alltid følges av tilsvarende presisjon og vilje til nyanser.

For det første: Ja, torskeoppdrett innebærer risiko. Det gjør all næringsvirksomhet som foregår i samspill med naturen. Det gjelder fiskeri, vannkraft, gruvedrift – og også oppdrett. Å late som om alternativet til oppdrett er et menneskefritt hav i perfekt balanse, er en romantisk forestilling som neppe deles av kystsamfunnene som faktisk lever av havet.

Norge er – og har alltid vært – en kystnasjon. En levende kyst handler ikke bare om naturvern i festtaler, men om beredskap, bosetting, arbeidsplasser, innovasjon og fremtidstro. Historisk har vi høstet av havet, gjort feil, lært – og gått videre. Det er vanskelig å se hvorfor akkurat torskeoppdrett skal unntas denne erkjennelsen, som om denne næringen alene mangler evne til læring og forbedring.

Mye av kritikken baserer seg på erfaringene fra lakseoppdrett. Det er forståelig. Der ble det begått feil – alvorlige feil. Men det er også ubestridelig at det ble gjort langt mer riktig enn galt, gitt hva næringen faktisk har betydd for Norge. Lakseoppdrett har holdt liv i lokalsamfunn som ellers ville vært fraflyttet, og utviklet en kunnskaps- og teknologibase i verdensklasse. Å bruke lakseoppdrett kun som et skrekkeksempel, og aldri som en kilde til læring, er en selektiv historieskriving.

Motstanderne hevder ofte at «dokumentasjonen er tydelig» og at konsekvensene allerede er kjent. Samtidig viser rapporter fra Havforskningsinstituttet at kunnskapsgrunnlaget for torskeoppdrett fortsatt er mangelfullt, og at nettopp dette må tas på alvor. Det er ikke et argument for å stanse all utvikling, men et argument for mer forskning, bedre regulering og strengere krav – akkurat slik næringen selv etterlyser.

Ironisk nok er det her frontene ofte blir mest ideologiske. På den ene siden står aktører som ber om kunnskap, deling og forbedring. På den andre siden står kritikere som allerede har konkludert med at svaret er nei – uansett hva ny forskning måtte vise. Det er vanskelig å se hvordan dette bidrar til bedre miljøløsninger. Havet styres riktignok ikke av håp, som kritikerne korrekt påpeker – men det styres heller ikke av bastante kronikker alene.

– Næringens barndom

Forskere som Finn Weltzien ved Nofima peker nettopp på behovet for å heve kunnskapsnivået i hele verdikjeden, fra biologi og ernæring til sykdomsforebygging og avl. Han advarer mot overdreven optimisme, men avviser ikke næringen. Budskapet er snarere at torskeoppdrett kan lykkes – dersom man tar biologien på alvor og investerer langsiktig i forskning og samarbeid.

Dette står i kontrast til retorikken som antyder at ethvert sykdomsutbrudd er et endelig bevis på at næringen aldri burde eksistert. I så fall må man også konkludere med at fiskeri, husdyrhold og all annen matproduksjon burde avvikles ved første biologiske utfordring. Det ville vært en konsekvent, men neppe særlig gjennomførbar linje.

Det mest konstruktive i denne debatten er derfor ikke å rope «havari» så høyt som mulig, men å erkjenne at vi faktisk befinner oss i næringens barndom. Nettopp derfor har vi mulighet til å stille strengere krav nå enn vi gjorde for laksen. Vi kan velge teknologi, reguleringer og rammeverk som tar miljøhensyn på alvor – før problemene blir uoverkommelige.

Så ja, kritikerne har rett i én ting: Risikoen er reell. Men det er også risikoen ved å la være. En kyst uten arbeidsplasser, kompetanse og utvikling er heller ikke bærekraftig. Mellom biologisk gambling og total fornektelse finnes det et tredje alternativ: kunnskapsbasert, regulert og ansvarlig utvikling. Det er der torskeoppdrett bør – og kan – høre hjemme.