Kjetil Raknerud i PWC under Aqkva-konferansen 2024.

Lakseskatten - hvor er vi nå?

Kjetil Raknerud i PWC under Aqkva-konferansen 2024.

Kjetil Raknerud, advokat/partner i PWC, har sett på etterdønningene etter innføringen av grunnrenteskatt på havbruk. Hvor står egentlig næringen ett år etter?

Publisert Sist oppdatert

Den famøse pressekonferansen 28. september 2022 har nok sikret seg fast plass i historiebøkene om den norske oppdrettsnæringen. Milliardfall på børsen, telefonstorm hos finansdirektører og følelsesladde intervjuer ble fulgt av uker og måneder med debatt, tusenvis av sider med høringsinnspill og til slutt en vedtatt lovtekst. Sistnevnte kan kanskje fremstå som et punktum og håp om en ny forutsigbarhet for bransjen, men hvor er vi egentlig nå, et drøyt år senere?

Etter det første sjokket startet bransjens største aktører umiddelbart med å planlegge for tilpasning til det nye skatteregimet, og i de siste ukene av 2022 ble milliarder av verdier i form av biomasse og konsesjoner overført til nye selskaper. Formålet var å isolere “sjøfasen” fra resten av verdikjeden, og dermed sikre at grunnrenteskatten ikke smitter over på for eksempel smoltproduksjon, salgsaktiviteter eller videreforedling. I 2023 har vi sett stadig flere - og stadig mindre - oppdrettsselskaper gjøre tilsvarende øvelser, og i 2024 vil garantert flere følge etter. Skattetilpasning sier kanskje noen, men først og fremst handler dette om å sørge for riktig skatt.

Et annet arbeid som har preget 2023, og som vil fortsette å prege bransjen i mange år, er internprising. Internprising handler om prising av transaksjoner i interessefellesskap, og hvor det bærende grunnprinsippet er at alle transaksjoner mellom nærstående parter skal gjennomføres som om det var snakk om to uavhengige parter, det såkalte armlengdeprinsippet. Armlengdeprinsippet har vært rådende innenfor internprising i mange tiår, og er et velkjent tema for multinasjonale selskaper, men også for selskaper med aktivitet innenfor særskatteregimer, hvor særlig petroleumsskatteregimet har vært viktig. 

Utgangspunktet er enkelt nok. Har man aktivitet innenfor to skatteregimer med forskjellig skattebelastning, har man et naturlig insentiv til å legge mest mulig kostnader i høyskatteregimet. Armlengdeprinsippet skal (blant annet) sørge for at dette insentivet ikke medfører en kunstig høy overskuddsflytting fra høyt til lavt skatteregime. Det høres tilforlatelig ut, men virkeligheten er mye mer kompleks enn som så. 

Armlengdeprinsippet skal praktiseres i tråd med OECDs retningslinjer for internprising, og et gjennomgående tema i disse retningslinjene er at interne priser skal settes basert på objektive data. Tradisjonelt gjøres dette typisk ved å sammenligne priser, marginer, avkastning osv. med hva sammenlignbare selskaper oppnår i tilsvarende situasjoner. Alle som kjenner oppdrettsnæringen vet at dette er en krevende øvelse i en lang og kompleks verdikjede hvor det for det første er liten tradisjon for å “dele opp” verdikjeden i enkelttransaksjoner og for det andre at deler av verdikjeden, med smoltproduksjon og slakterier som gode eksempler, historisk har hatt lav inntjening fordi det ikke har vært nødvendig å synliggjøre markedsmessig inntjening for enkeltsegmenter. 

Disse utfordringene kan egentlig oppsummeres med ett enkelt nøkkelord som har preget bransjen helt siden 28. september 2022, nemlig usikkerhet. Selv om det finnes en vedtatt lovtekst, er det på ingen måte avklart hvordan denne lovteksten skal praktiseres. Det er selvsagt lagt ned tusenvis av timer med grundige vurderinger fra både selskaper og rådgivere, men hvordan skattemyndighetene vil praktisere regelverket er det ingen som vet. Når vi krydrer dette med innføringen av normprisråd, som nå ser ut til å skje med virkning fra 1. juli 2024, er det ingenting som tyder på at usikkerheten skal forsvinne med det første, og denne usikkerheten sprer seg fra oppdrettere til leverandører (og investorer) og påvirker til slutt hele verdikjeden. 

Andre nøkkelord som har preget 2023 og som vil fortsette å prege bransjen fremover er administrasjon, byråkrati og rapportering. Én ting er alle kostnadene knyttet til implementering av nye selskapsstrukturer, nye avtaler, nye prismodeller, ny bokføring og så videre, en annen ting er de økte rapporteringskravene som følger av nytt skatteregime. Egen rapportering av grunnrenteskatt i et format som per i dag ikke er kjent, rapportering av inntekter og kostnader til normprisrådet og økt kompleksitet for økonomifunksjonen både i forbindelse med løpende bokføring, skatteberegninger og investeringsanalyser. Alt bidrar til å gjøre daglig drift mer utfordrende, og det løpende behovet for både interne ressurser og eksterne rådgivere er betydelig økt i løpet av det siste året. 

Et uttalt ønske fra Regjeringen var å skjerme små selskaper fra grunnrenteskatten, og det er derfor verdt å merke seg at både usikkerheten, byråkratiet og økt administrasjon treffer både store og små selskaper. Rapporteringsregimet vil treffe alle selskaper - også de som unngår grunnrenteskatt som følge av bunnfradraget, grensedragningen mellom grunnrenteregime og ordinær skatteregime får betydning også for mindre selskaper, og selv mindre selskaper som selger all fisk til eksterne parter må forholde seg til normprisrådet og deres rapporteringskrav.

Så hva er svaret på spørsmålet i overskriften - hvor er vi nå? Svaret er ikke åpenbart. Det er lagt ned mye arbeid, mange har lært mye og vi vet mer om hvordan dette slår ut i dag enn vi gjorde for et år siden (det skulle ikke så mye til!), men vi er fortsatt i en verden med stor usikkerhet, og den usikkerheten vil være med oss i flere år fremover. Når det er sagt så har næringen vist en imponerende vilje og evne til å tilpasse seg, og sakte, men sikkert er vi nok på vei inn i en “ny normal”. Forhåpentligvis en ny normal med stabile rammebetingelser og konstruktiv dialog mellom næring og myndigheter. 

Teksten er hentet fra siste utgave av Norsk Fiskeoppdrett, men Hallvard Aarø og Kjetil Raknerud i PWC snakket også om temaet under årets Aqkva-konferanse torsdag.

Hallvard Aarø og Kjetil Raknerud fra PwC under AqKva 2024.
Hallvard Aarø og Kjetil Raknerud fra PwC under AqKva 2024.