Gå til innhold
Annonse
Illustrasjonsfoto: Ole Andreas Drønen.
Illustrasjonsfoto: Ole Andreas Drønen.

Hvordan er det mulig at distriktspartiet Senterpartiet velger seg en fiskeripolitisk talsperson fullstendig uten forståelse for hva norsk havbruk er for noe?

Annonse

Denne kronikken er skrevet av Jim-Roger Nordly, administrerende direktør og eier av STIM AS.

Dette er en litt lengre versjon enn saken som har vært på trykk i DN.

I en nærmest bisarr snuoperasjon sendte stortingsrepresentant og fiskeripolitisk talsperson for Senterpartiet, Geir Adelsten Iversen, først ut et leserinnlegg til Vesterålen Online hvor han proklamerte at alle kommuner som måtte få senterpartiordfører etter valget ville sørge for at «kravet om lukkede anlegg blir påbudt», før han momentant trakk det hele tilbake. Forklaringen var at han ble inspirert av å overvære Klimabrølet utenfor Stortinget og dermed handlet i affekt(!) (Dagens Næringsliv 3. september).

Stupiditeten i dette har så mange lag at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, men det mest forstemmende med hele greia er at partiet som nå ser ut til å gjøre et brakvalg i Nord-Norge på en avslørende måte har bevist hvor liten interesse det faktisk har for fiskeri- og havbrukspolitikk. Hadde Senterpartiet hatt noe slags fokus på den viktigste kystnæringen i nord, så hadde de ikke valgt Adelsten Iversen til fiskeripolitisk talsperson.

Først til (bort)forklaringen hans: Det Adelsten Iversen hørte utenfor Stortinget var et brøl mot vår tids største miljøutfordring, nemlig global oppvarming. Hvis dette virkelig vekket stortingsrepresentantens miljøengasjement, burde han skrevet et leserinnlegg der han tok til orde for MER oppdrett i åpne merder, for annen ingen form for produksjon av animalsk protein slipper ut mindre CO2 enn det. Kjøttproduksjon i landbruket har et langt høyere karbonavtrykk, det være seg om det er storfe, kylling eller gris. Og det er hevet over enhver tvil at dersom norsk havbruksproduksjon skulle flyttes i lukkede anlegg på land (noe som ikke er mulig i dag) ville selvsagt energibehovet bli enormt, og CO2-avtrykket for norsk lakseproduksjon ville økt betraktelig.

Jim-Roger Nordly, administrerende direktør og eier av STIM AS. Foto: Kyst.no
Jim-Roger Nordly, administrerende direktør og eier av STIM AS. Foto: Kyst.no

Produksjon av laks i åpne merder er blant de absolutt mest miljøvennlige formene for matproduksjon vi har, og burde strengt tatt være en kilde til stolthet for Norge og norske politikere. Den har det laveste Co2-avtrykket, den høyeste fôreffektiviteten, ingen antibiotikabruk og nå i 2019 praktisk talt heller ingen bruk av kjemiske lakselusmidler, som jo har de samme virkestoffene som bøndene sprøyter åkrene sine med i enorme mengder hvert år. Selv da disse stoffene var i vanlig bruk i norsk oppdrett, var man aldri i nærheten av de volumene landbruket brukte, og fortsatt bruker, i sin drift.

Norsk havbruk er i dag Norges viktigste eksportnæring etter olje og gass, og en eventyrlig suksesshistorie basert på subsidiefri matproduksjon i høykostlandet Norge. Det skulle knapt nok vært mulig, men er det likevel. På toppen av det hele er det en sann distriktsnæring, som har skapt ny giv, arbeidsplasser og optimisme i små samfunn som for få år siden var truet av fraflytting og nedgangstider. Havbruk er selve motoren i den positive utviklingen vi nå ser i nordnorsk verdiskaping. 

I hvilken verden er det Adelsten Iversen lever? Har han ikke fått med seg noe av dette?

Den tidligere ordføreren i Hasvik har garantert tatt ferga hjem fra fergeleiet i Øksfjord utallige ganger. Neste gang han er på heimvei håper vi han stikker innom fôrfabrikken vår, som er fergeleiets nærmeste nabo, og hvor vi gjerne viser ham rundt og tar en prat om havbruksnæringas betydning for lokalsamfunnet og landets nordligste fylke.

Hvis man ser på hva Adelsten Iversen faktisk skrev i sitt famøse leserinnlegg, så var hans hovedfokus at oppdrettsnæringen «sprer avføring fritt ut i fjorder og sund». Hvis dette virkelig er stortingsmannens store ankepunkt, så finnes det mer enn nok dokumentasjon egnet til å berolige ham. Fisk skiter i havet. Det har de alltid gjort, og havet er særdeles godt egnet til å takle akkurat den utfordringen. Bunnforholdene under norske havbruksanlegg overvåkes tett, og de ytterst få gangene disse undersøkelsene viser at tilstanden er noe annet enn god eller meget god, brakklegges lokaliteten. Da setter man ikke ut fisk der igjen før havet har vasket bunnen ren. Det er et system som fungerer utmerket og som på en god måte ivaretar havmiljøet som alle langs kysten er avhengige av.

Det foregår i dag en rekke spennende utviklingsprosjekter, både hva gjelder produksjon i lukkede og semi-lukkede systemer og også knyttet til utnyttelse av avføring/slam til produksjon av energi eller gjødsel. Men vi er ikke der ennå. Det er vanskelig å produsere laks på land uten at en uforholdsmessig stor andel av fisken dør, og uten at produksjonskostnadene går totalt av skaftet. Derfor er det også knapt nok mulig å få forsikret slike anlegg i dag. 

Og enda viktigere: Om man faktisk hadde kunnet produsert all laksen på land, da ville ikke dette vært mer miljøvennlig, det ville vært mindre. 

Dersom Adelsten Iversen hadde hatt den minste interesse for næringsfeltet han er politisk talsmann for, ville han visst alle disse tingene. Utrolig nok gjør han det ikke.

Adelsten Iversen hørte Klimabrølet og fikk lyst til å "gjøre noe for miljøet". Men når noen ligger i vannet og trenger hjelp, da hiver man ut en livbøye, ikke en Leca-blokk.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse