Gå til innhold
Annonse

Lønner det seg for kommunene å åpne kystsonen for mer havbruk?

Illustrasjonsfoto: Norges Sjømatråd
Illustrasjonsfoto: Norges Sjømatråd

​​​​​​​En ny studie har beregnet nytte og kostnader for Tromsø-regionen på dette. Lokalt eierskap til havbruksselskapene er trolig avgjørende for at regnestykket skal gå i pluss.

Annonse

Dette er en kronikk skrevet av professor Margrethe Aanesen ved UiT / Norges Fiskerihøgskole og seniorforsker Eirik Mikkelsen ved Nofima. Artikkelen er gjengitt i sin helhet og var først publisert i Nordlys.

Havbruk gir inntekter og arbeidsplasser både nasjonalt og lokalt, ikke minst i kystkommunene hvor fiskemerdene er. På den andre siden påvirker det naturmiljøet og ville arter, og også andre brukere av kystsonen. Kommunene har ansvar for å lage kystsoneplaner hvor de i noen områder tillater havbruk og i andre ikke. Men når «lønner det seg» å sette av områder til havbruk?

I 2015 ble en ny kystsoneplan for Tromsø-regionen vedtatt. Den omfatter Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø kommuner, og 12 nye områder ble åpnet for havbruk. Selv om kystsoneplanen har satt av områder til havbruk får ikke oppdrettsselskap etablere anlegg der uten å søke om lokalitetsklarering hos fylkeskommunen.

Professor Margrethe Aanesen ved UiT / Norges Fiskerihøyskole. Foto: UiT.
Professor Margrethe Aanesen ved UiT / Norges Fiskerihøyskole. Foto: UiT.

Og før selskapene kan søke om lokalitet må de ha tillatelse til å øke produksjonen. Det skjer utfra det såkalte trafikklyssystemet for vekst i havbruk. Påvirkningen på vill laksefisk vurderes og ulike deler av norskekysten gis grønn, gul eller rød farge. I grønne områder tillates inntil 6 % vekst hvert annet år. Det vil derfor gå flere år før alle de 12 nye havbruksområdene i Tromsø-regionen er tatt i bruk.

Vi har beregnet nytte og kostnader til Tromsø-regionen når de nye områdene i kystsoneplanen tas i bruk, altså hvordan innbyggerne sin nytte og kostnader endres. Det er gjort i et forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd, og vi har sett på en tiårsperiode framover.

Seniorforsker Eirik Mikkelsen ved Nofima. Foto: Nofima
Seniorforsker Eirik Mikkelsen ved Nofima. Foto: Nofima

Vekst i produksjonskapasitet etter trafikklyssystemet fordeles mellom oppdrettere etter betalingsvillighet, blant annet på auksjon. Åtti prosent av det som betales inn går til Havbruksfondet, og fordeles videre til kommuner og fylker med havbruk, etter hvor mye oppdrettslokaliteter de har.

Oppdretterne betalte nesten fire milliarder kroner for vekst i 2018. Havbruksfondet har derfor gitt en betydelig inntekt til mange kommuner. Slike inntekter er med i vårt regnestykke, fordi kommunene bruker de til tjenester for innbyggerne. De svært høye lakseprisene de siste årene har gitt store overskudd for de fleste oppdrettsselskapene. Det gir inntekter til eierne, og overskudd for oppdrettsselskap med eierskap i Tromsøregionen teller på inntektssiden i vårt regnestykke.

På kostnadssiden kunne vi ha tatt med verdien av negative miljøeffekter, og negative effekter for andre brukere av kystsonen, for eksempel hytteeiere og fritidsbrukere. Men, det finnes svært lite økonomiske tall på slike effekter. Vi har derfor brukt svar fra en undersøkelse blant befolkningen i Nord-Norge på hvordan de ønsker at utviklinga i kystsonen skal være.

Folk i Nord-Norge er i gjennomsnitt positive til økt tilstedeværelse av havbruk. Men i Tromsø-regionen er de i gjennomsnitt negative.

Professor Margrethe Aanesen og seniorforsker Eirik Mikkelsen.

Det inkluderte økt havbruk som én faktor. Folk i Nord-Norge er i gjennomsnitt positive til økt tilstedeværelse av havbruk. Men i Tromsø-regionen er de i gjennomsnitt negative. Det er trolig fordi innbyggerne i de store byene er negative, og Tromsø-regionen er dominert av Tromsø by. Undersøkelsen fikk også fram hvor mye de var villige til å betale for å unngå mer havbruk. Det brukte vi som kostnad i regnestykket vårt.  

Vi finner at overføringene fra Havbruksfondet neppe blir så store at det dekker kostnadene, det vil si innbyggernes betalingsvillighet for å unngå økt havbruk. Dermed blir det avgjørende at en stor nok del av oppdrettsselskapenes overskudd blir igjen i regionen for at vekst i havbruk skal «lønne seg» for innbyggerne i Tromsøregionen.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse