Villaksen sliter globalt – vi regulerer lokalt

I England og Wales vurderes nær 90 prosent av elvene å være i risiko for bestandskollaps. To land helt uten påvirkning fra havbruk. I Irland, med marginal oppdrettsaktivitet, når rundt 70 prosent av bestandene ikke sine gytebestandsmål. I Østersjøen er situasjonen så alvorlig at EU foreslår nærmest total stans i fisket. Sverige har sett en kollaps som langt overgår alt vi har i Norge. Danmark likeså. Begge land uten sjøbasert oppdrett av laks eller ørret.

I Skottland er østkysten desidert viktigst for villaksen, havbruksaktiviteten foregår på vestkysten. Bestandsnedgangen er parallell, med eller uten oppdrett i nærheten. I Canada er nedgangen i atlantisk villaks større enn i Norge, og i USA er den atlantiske villaksen nær kollaps, uten at oppdrett kan forklare utviklingen.

Fellesnevneren er ikke havbruk. Fellesnevneren er at villaksbestandene er på sterk retur overalt. Bestandsnedgangen er gjennomgående i alle områder hvor villaks finnes, også i Norge. Likevel behandles villaksens tilbakegang i den norske debatten ofte som om hovedårsaken ligger langs vår egen kyst og i havbruksnæringen. 

Globale drivere, lokal regulering

Forskningen peker i økende grad på at den viktigste årsaken til villaksens tilbakegang er lavere overlevelse i sjøfasen, hvor laksen befinner seg alt fra ett til over tre år. Siden 1980- og 90-tallet har stadig færre smolt overlevd tiden i havet og returnert som voksen laks. Det var da det virkelig store fallet i innsiget i Norge skjedde, før omfanget av norsk havbruksproduksjon var stort nok til å kunne være en vesentlig faktor. 

Endringer i temperatur, strømforhold, tilgang på plankton og byttedyr påvirker laksen i en skala som langt overstiger lokal forvaltningsevne. Dette er klimadrevne og økologiske endringer i marine systemer, og de rammer villaksen uavhengig av om den kommer fra en norsk fjord, en skotsk elv eller en kanadisk elv.

Når et fenomen er så gjennomgående på tvers av geografi og forvaltningsregimer, peker det i én retning: hoveddriverne er globale, ikke lokale.

Risikoen for å trå feil

Dersom man legger til grunn at oppdrett er hoveddriveren for villaksens bestandsnedang, blir det naturlig å svare med stadig strengere regulering av næringen. Dersom hovedårsaken derimot ligger i havet, vil slik regulering ha liten effekt på villaksbestandene, men gi høye kostnader for Norge.

Norsk havbruk er allerede strengt regulert, trolig strengere enn all annen matproduksjon her til lands. Forventningen om at ytterligere innstramninger i seg selv vil gi en varig økning i villaksbestandene, framstår som lite realistisk når man ser på det internasjonale bildet.

Denne uken har «Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning» invitert til fagseminar om ny naturvitenskapelig kunnskap om lakselus og vill laksefisk. Det er et prisverdig tiltak. Der vil ventelig forskere med fagfellevurderte publikasjoner i tunge vitenskapelige tidsskrifter legge frem svært ulike syn. Det vil bekrefte at debatten ikke står mellom forskere og næring, men mellom forskere og forskere. Også det er et globalt bilde.

Reguler etter faktisk påvirkning

Villakskrisen er reell. Men når nedgangen er global og drevet av mange faktorer, er neppe løsningen å peke på én næring i ett land. Regjeringen og Nærings- og fiskeridepartementet bør følge opp Stortingets bestilling om at havbruksnæringen skal reguleres etter faktisk og relativ påvirkning, ikke etter modellerte estimater bygd på premisser det er forskningsfaglig uenighet om.

Når problemforståelsen forenkles, øker risikoen for feilslåtte tiltak. Villaksen trenger ikke enklere forklaringer. Den trenger riktigere.