Lovende lusesamarbeid i Nordfjord
Prosjektet «Områdevurdering Nordfjord» har som mål å finne fram til en arealdisponering som kan redusere det generelle lusenivået i et fjordsystem. Dette vil være gunstig både for produksjonen og naturmangfoldet.
Fiskeridirektoratet har invitert med seg alle aktuelle myndigheter, kunnskapsleverandører og oppdrettere for å undersøke mulighetene som ligger i samordning og felles vurdering av et område. Erfaringene skal de bruke til å bygge kunnskapsgrunnlag som kan gi gode og framtidsrettede arealplaner.
Bakgrunnen - begrensninger og muligheter
Flere havbruksaktører har rettet oppmerksomheten mot tilgjengelige arealer i Nordfjord-området de siste årene. Det har kommet til nye aktører, og dermed har total tillatt biomasse i området økt med 30 prosent i perioden 2018 til 2020.
I begynnelsen av 2020 kom det søknader fra flere aktører som ønsket å etablere lokaliteter i midtre del av Nordfjord. Disse ble avslått av Mattilsynet på generelt grunnlag, med henvisning til høyt lusepress og fiskehelsesituasjonen. Samtidig med disse vurderingene er samtlige kommuner i området i gang med å fornye sine arealplaner.
Sektormyndighetene, i denne sammenhengen Fiskeridirektoratet og Statsforvalteren, har bedt kommunene i Nordfjord om å samarbeide om kystsoneplanleggingen og felles konsekvensutredninger for fjordsystemet. Fylkeskommunen er enig i tilnærmingen. Kommunene mener de er prisgitt sektormyndighetenes faglige vurderinger. Bakteppet er nasjonale føringer om at det skal legges til rette for vekst i havbruksnæringen.
Men for å kunne legge til rette for bærekraftig vekst, må grunnlaget for vekst sikres.
Hvordan vurdere tiltak langt utenfor eget planområde?
Hvordan skal man vurdere det enkelte oppdrettsanleggets påvirkning, eller flere anleggs samlede påvirkning, på omgivelsene?
Dette er vurderinger som kommunene er pålagt å gjøre. De skal altså vurdere hvordan potensielle tiltak som følger av deres arealplanlegging, påvirker områder langt utenfor eget planområde. Dette er en vanskelig oppgave og Fiskeridirektoratet har tro på at den best løses gjennom samordning mellom fagmyndigheter, næringsaktører og kommuner.
For å ta fatt på problemstillingen har alle oppdrettsselskapene i området, Mattilsynet, Havforskningsinstuttet, Fiskeridirektoratet region Vest og Statsforvalteren samlet seg i en møterekke ledet av Fylkeskommunen i Vestland. Der har man funnet ut at lokaliseringen av akvakulturanlegg, og hvilken påvirkning de har på hverandre og økosystemet for øvrig, henger sammen med produksjonsrytmen. Lakselus er avhengig av verter for å overleve. Oppdrettslaksen er den absolutt største kilden til luseverter i fjordsystemet.
En viktig bidragsyter i arbeidet er Havforskningsinstituttet. Med gode data og verktøy, som spredningsmodeller, er det mulig å se utfallet av potensielle tiltak i kommunenes arealplaner.
Brakklegger annethvert år
Dagens praksis er å fordele produksjonstrykket jevnt fordelt på 10 brakkleggingssoner, men det er da utfordrende å resette fjordsystemet.
Etter forslag fra næringen er det nå enighet om at lokalitetene i Nordfjorden skal følge en produksjonsrytme der anleggene i fjorden har felles brakkleggingsmåned i februar hvert oddetallsår. Dette for å gi minst mulig lusepress på utvandrende smolt fra Nordfjorden, og for å få en felles restart for å forebygge lusepåslag og sykdommer.
Frøysjøen og Sildagapet skal ha felles brakklegging 30 dager, i månedsskiftet august/september hvert oddetallsår. Forslaget innebærer å redusere antallet brakkleggingssoner til tre store soner, med en rytme som er tenkt å gi god resetting av vannmassene i fjordsystemet.
Det vil si at annethvert år brakklegges hele fjordsystemet. Tanken er at felles brakklegging av store soner i systemet vil ta vekk vertskapet for lakselusa i så stor grad at man får en resettings-effekt i fjorden, og at dette vil føre til et betydelig fall i populasjonen av lakselus i systemet. Dette vil potensielt også ha god effekt på sykdomsforebygging og redusere dødelighet i produksjonen.
En omlegging av produksjonen til å følge denne rytmen utgjør kostnader og omstilling for selskapene. Men belønningen er at endringen kan gi bedre produksjonsforhold og bedre forhold for villaksen i området – altså gunstig både for produksjonen og naturmangfoldet.
