Disse lusene liker seg på dypt vann
Havforskningsinstituttets funn tyder på at avkom fra lus som har levd i nedsenkede merder liker seg bedre på dypt vann.
De siste årene har det blitt vanligere med oppdrettsanlegg der merdene senkes ned på en dybde mellom 20 og 60 meter.
– Målet er å holde oppdrettslaks og regnbueørret unna larvene til lakselusa, sier forsker Frode Oppedal i en artikkel fra Havforskningsinstituttet.
I utgangspunktet holder de eldre lusene seg på fisken, mens de smittsomme luselarvene flyter rundt med strømmen i de øvre vannlagene før de finner en vert.
– Etter hvert som man kommer dypere ned, øker også trykket. Tidligere forsøk har vist at de fleste luselarver trekker oppover i vannsøylen når trykket øker.
Samtidig har forskerne dokumentert at enkelte lusefamilier har en tendens til å synke mer nedover. På noen anlegg er det også observert lus på oppdrettslaks i nedsenkede merder.
Noen larver liker dypere vann
Det fikk forskerne til å undre seg over hvorfor enkelte luselarver oppholder seg i dypere omgivelser enn det som tidligere var kjent. Nå er første del av forskningen unnagjort, og resultatene er tydelige.
– Resultatene viser at dersom fisken i nedsenkede merder får lus, og disse får avkom, vil en større andel av avkommet oppholde seg i dypet sammenliknet med luselarver som klekker på fisk i overflateanlegg, sier Oppedal.
I tillegg til at noen lus synker ned i dypet, kan også lokale forhold der anlegget ligger spille inn.
– I enkelte områder ser vi at det kan oppstå nedadgående strømmer eller omveltning av vannmassene. Dermed kan de smittsomme lakseluslarvene bli fraktet ned til fisken som i utgangspunktet svømmer dypere enn det lusene normalt foretrekker.
I perioder med dårlig vær kan liknende forhold oppstå.
– For eksempel kan en storm føre til turbulente forhold i overflaten, og perioder med dårlig vær og omveltning av vannmassene kan føre luselarvene dypere enn der de vanligvis er.
Når de da kan treffe på oppdrettsfisk i nedsenkede merder, finner de samtidig verter de kan leve på resten av livet.
Testet lus fra kommersielle anlegg
Prosjektet ble gjennomført ved Matre forsøksstasjon som del av doktorgraden til Lowri O’Neill fra Deakin University i Melbourne. Oppedal var en av veilederne.
– Vi hentet voksne hunnlus fra to ulike nedsenkede kommersielle anlegg og sammenliknet dem med lus fra vanlige overflateanlegg, forteller O’Neill.
Lus er smittsomme for laks på et bestemt stadium: når de er kopepodittlarver. Da er de omtrent 0,4 mm store og driver rundt med vannstrømmen, men de kan aktivt svømme opp eller synke passivt nedover når de er inaktive. Forskerne dyrket frem lus til dette stadiet og gjorde deretter tester for å se hvor i vannsøylen de valgte å være.
– Vi brukte gjennomsiktige lange rør som sto loddrett, der luselarvene ble utsatt for samme trykk som på 10 meters dyp.
Lusene fikk velge
Målet var å se hvordan lusene fordelte seg i rørene. Noen rør inneholdt larver som var avkom fra «overflatelus», og andre hadde larver fra «dyplus». Dermed kunne forskerne sammenlikne atferden mellom de to gruppene.
Etter at luselarvene var overført til rørene, ble de holdt i mørket uten trykk i et kvarter. Deretter ble trykket økt i fem minutter, før forskerne umiddelbart observerte hvor i vannsøylen de oppholdt seg.
– Fem minutter er lenge nok til at luselarvene finner ønsket plassering i vannsøylen. Fra tidligere, før dypdrift ble tatt i bruk, vet vi at de fleste reagerer på økt trykk ved å svømme oppover og holde seg der, forteller hun.
Nå ble resultatene litt annerledes.
– Omtrent 35 prosent av luselarver på kopepodittstadiet foretrekker å svømme oppover, men når vi så på luseavkom fra dypet, viste det seg at bare 23 prosent svømte opp.
Tilsvarende sank bare 19 prosent av «vanlige» luselarver, mens hele 27 prosent av avkommet fra dypmerdene sank.
Skal avklare om det er arvelig
Akkurat hva disse resultatene betyr for dypdrift, er det for tidlig å si noe sikkert om. Men dette er første gang forskerne har sett at atferden til luselarvene påvirkes av foreldrenes oppvekstmiljø.
– Resultatene gir en indikasjon på at tilpasningen kan være arvelig. Dette vil vi undersøke videre i neste forsøk.
Dersom dette viser seg å stemme, blir det viktig å ta hensyn til det, for eksempel når ulike teknologier skal kombineres på oppdrettsanlegg i samme område.
– Da kan de langsiktige negative konsekvensene totalt sett bli minst mulig, sier Oppedal.
