Lusekvoter – muligheter og fallgruver i utformingen
Denne artikkelen vil stimulere til en bred diskusjon om utformingen av framtidens luseregulering. Regjeringen har uttalt at regulering av lakselus er det første som skal landes i nytt rammeverk for norsk havbruk. Trafikklyssystemet har ifølge regjeringen selv ikke fungert etter hensikten, spesielt fordi det gir for svake individuelle insentiver til å holde nede lusetrykket. Stortingsmelding 24 (2024–2025) foreslår lusekvoter som ny regulering. I denne artikkelen vil vi peke på flere krevende spørsmål i utformingen av lusekvoteregulering, blant annet spesifikke valg som kan ha potensielt store konsekvenser. Godt designet regulering kan være svært effektivt for å håndtere uønskede effekter av oppdrettsvirksomheten. Mindre gode design kan derimot gi negative konsekvenser for både næring, forvaltning og samfunn.
Artikkelen tar den politisk vedtatte grensen på 10 % luseindusert dødelighet som et gitt premiss og drøfter ikke hva som er akseptabel dødelighet eller villaksens verdi som ressurs. Innenfor denne rammen tar artikkelen et bedrifts- og samfunnsøkonomisk perspektiv og analyserer hvordan ulike designvalg – kvotenivåer, fordelingsmekanismer, sanksjoner, handlingsregler – påvirker økonomisk risiko for oppdrettere, investeringsevne og verdiskaping langs kysten. I drøftingen av framtidens regulering går vi ikke inn i de biologiske modellene og premissene for luseindusert dødelighet, men tar forskernes estimater som utgangspunkt for å drøfte de økonomiske konsekvensene.
Mobilisering av kompetanse nødvendig
For at samfunnet skal klare å designe en luseregulering som er bærekraftig ut fra hensyn til både ville laksefiskbestander, fiskevelferd og økonomi er det nødvendig med en bred involvering av mange typer kompetanse. Det er en rekke vanskelige spørsmål som krever tung involvering av flerfaglig kompetanse, og praksisnær kunnskap i næring og hos myndigheter. En god prosess rundt utformingen av systemet som skal estimere påvirkninger på ville laksefiskbestander og sette kvoter blir helt avgjørende for den framtidige bærekraften. Kunnskapsbehovet ble synliggjort i Stortingets behandling av havbruksmeldingen, både i høringsinnspillene og innstillingen fra Stortinget (Innst. 525 S, 2024–2025). I teksten nedenfor uthever vi noen av de viktige spørsmålene som bør drøftes fremover.
Samfunnsøkonomisk gevinst av risikoreduserende tiltak
Sett fra både et samfunns- og bedriftsøkonomisk perspektiv vil det ha stor verdi å redusere oppdretters økonomiske risiko knyttet til luseregulering, fordi dette vil påvirke investeringsbeslutninger. Dersom oppdretterne opplever betydelig usikkerhet om lusereguleringene for lønnsom produksjon, kan de avvente investeringsbeslutninger. Dette vil påvirke investeringsnivået i negativ retning, inkludert null- og lavlusteknologier.
Det er viktig å forstå hvordan utformingen av lusekvoter og det øvrige regulatoriske rammeverket kan påvirke investeringsbeslutninger. Suksessen til et nytt reguleringsregime er helt avhengig av at oppdretterne vurderer risikojustert avkastning i investeringsprosjekter som akseptabel. Det vil være et alvorlig varsel om at reguleringen ikke fungerer etter hensikten dersom små og store oppdrettere fra Rogaland til Finnmark ikke lenger klarer å regne hjem sine investeringer.
Regulering av luseindusert dødelighet
Utgangspunktet for framtidig lusekvoteregulering er Trafikklyssystemets (TLS) prosesser, modeller og implisitte kvoter. Her er en svært forenklet framstilling av et komplekst system, delvis illustrert i Figur 1.
I dagens TLS system estimerer forskerne hvor stor andel av den ville laksesmolten som dør av lakselus i utvandringsperioden april-juni for hvert av de 13 produksjonsområdene (POene), og dette styrer trafikklysene. Dagens system beregner ikke hva estimert dødelighet svarer til i antall lus i oppdrettsanlegg. I teorien er det en sammenheng mellom antall lus i anlegg og dødeligheten til vill laksesmolten som vandrer ut, og det er denne relasjonen som er utgangspunktet for regjeringens forslag om lusekvoter. Dersom den estimerte dødeligheten til vill laksesmolt er under 10 % gir TLS grønt lys i produksjonsområdet, og mulighet for 6 % vekst i selskaps-MTB. Dersom estimert luseindusert dødelighet er høyere enn 30 % skal oppdretterne i POet få rødt lys, og 6 % nedtrekk i selskaps-MTB (Maksimal Tillatt Biomasse).
I tillegg gjelder en regulatorisk grense på 0,2 voksne hunnlus per oppdrettslaks i smoltutvandringen (april–juni) og 0,5 resten av året på lokalitetsnivå. Disse grensene er satt uavhengig av estimert luseindusert dødelighet i hvert produksjonsområde, men er i praksis det oppdretterne styrer etter — de implisitte lusegrensene for grønt eller gult lys beregnes ikke på forhånd. I stadig flere produksjonsområder er selv 0,2-grensen høyere enn nivået som kreves for grønn status, og om lag 90 % av produksjonen har i dag gult eller rødt lys.
Stramme lusekvoter
I et framtidig system med lusekvoter sier regjeringen at lusekvoten skal settes ut fra det antall lus som tilsvarer 10 % dødelighet til vill laksefisk. I framtiden blir det altså bare «grønt» eller «rødt» lys, som illustrert i figur 2. Regjeringen gav forskere i oppdrag å estimere antall lus per oppdrettslaks som tilsvarer lusekvoten på 10 % luseindusert dødelighet (Sandvik mfl., 2025).
I figur 2 er estimatene av antall lus per laks for hvert PO i et intervall fra laveste til høyeste estimat. For hvert produksjonsområde presenterte forskerne åtte estimater av den implisitte lusekvoten. Disse var ulike fordi forskerne estimerte for fire år (2020-2023) med ulike biofysiske forhold (f.eks. ulike sjøtemperaturer) og ulikt antall laks i anleggene, og fordi de to metodene (ROC – «Relative Operating Characteristic» og VPS – «Virtuell postsmolt») gir ulike estimater. ROC-metoden kobler modellert rom- og tidsfordelt forekomst av smittsomme lakseluskopepoditter til observerte lusepåslag på smolt i vaktbur, og uttrykker samlet smittepress som en ROC-indeks basert på andelen røde, gule og grønne områder, som fungerer som en approksimasjon av dødelighet i produksjonsområdet. VPS-metoden beregner prosentvis dødelighet i den utvandrende postsmoltpopulasjonen fra enkeltelver ved å simulere mange alternative utvandringsruter og akkumulert luseeksponering langs disse, kalibrert mot observerte lusepåslag fra postsmolttråling (Sandvik m.fl., 2025).
De implisitte lusekvotene i figur 2 ligger langt under grensen på 0,2 voksne hunnlus per oppdrettslaks. Disse innebærer at 100 oppdrettslaks typisk kan ha bare 1-10 hunnlus til sammen, og for flere POer kan det i praksis være bare 2-3 hunnlus per 100 laks. Det vil være krevende å holde slike lave lusenivåer i mange oppdrettsanlegg over tid uten betydelige innovasjoner og investeringer.
Spørsmål til diskusjon:
Hva er usikkerhetsfaktorene og implikasjonene av stramme lusekvoter for teknologivalg, investeringsbehov, verdiskaping og sysselsetting?
Innfasing av kvoter
Stortingsmelding 24 (2024–2025, s.79) sier følgende om innfasing av lusekvoter: «På den ene side tilsier miljøhensyn at en kvote eller avgift må settes for å reflektere det antatt akseptable utslippet fra start. På den annen side vil næringsaktørene kunne ha behov for tid til omstilling, for å unngå at utslippsreduksjon i for stor grad skjer gjennom redusert produksjon. Et alternativ vil være å innledningsvis tillate et høyere luseutslipp enn det som anses som akseptabelt, men med en gradvis reduksjon av kvoten eller økning i avgiftssatsen. En slik gradvis innfasing bør være forutsigbar slik at aktørene kan gjøre kostnadseffektive tilpassinger.»
Det er ikke mulig å innføre kvoter på stramme nivåer over natten, uten at produksjonen blir tatt kraftig ned. Investeringsbehovet for lav- og null-lusteknologier vil være på mange titalls milliarder kroner, og kapasitetsproblemer i leverandørindustri og forvaltning gjør at anleggene ikke vil komme raskt nok på plass (Tveterås, 2025; Skår m.fl., 2026, kap. 4.6). I tillegg er slike produksjonssystemer ikke tilstrekkelig utprøvd over tid. De kan ikke plasseres på alle lokaliteter på grunn av bølgehøyde og eksponeringsgrad, og det er tilstrekkelig infrastruktur (elektrisitet) kun til en andel av lokalitetene. Samlet vil slike investeringer gjøre et stort innhogg i næringens kapitalbehov og lønnsomhet.
I praksis vil derfor en rask innfasing av lusekvoter bety at mange oppdrettsselskap måtte tilpasse seg raskere enn det som er teknologisk, regulatorisk og økonomisk gjennomførbart, med betydelig reduksjon i totalproduksjonen og tilhørende konsekvenser for verdiskaping og sysselsetting. Det er derfor viktig å spørre hvilke kvotenivåer som vil være bærekraftig på kort og lang sikt. Hvilke bedrifts- og samfunnsøkonomiske kostnader er mulige og fornuftige å ta sett opp mot risikoen for villaksen?
Spørsmål til diskusjon:
Hva kan det initielle nivået på lusekvoter være og hvor hurtig skal nivåene senkes til nivåer som balanserer ulike bærekraftshensyn?
Hva er mulig ut fra hensyn til kapitalbehov, forvaltningsprosesser, lusebehandlingers effekter på fiskevelferd, behov for å lære om teknologier som reduserer lusetrykk, etc.?
Fordeling av lusekvoter mellom selskaper
Et annet spørsmål som bør drøftes er hvordan lusekvoter kan fordeles mellom selskaper i et PO: Det får store økonomiske konsekvenser for selskapene hvordan den totale lusekvoten i et produksjonsområde kan fordeles mellom selskapene i området. Med stramme lusekvoter kan disse bli den bindende restriksjonen på produksjonen, og ikke slik det er i dag i form av MTB på selskap eller lokalitet.
Stortingsmelding 24 (2024–2025, s. 81) sier følgende om tildeling av kvoter: «For å legge til rette for at dagens oppdrettsvirksomhet i all hovedsak opprettholdes, kan kvotene tildeles forholdsmessig etter eksisterende selskaps-MTB per aktør per produksjonsområde. En slik tildeling kan være vederlagsfri, eller mot vederlag.»
Det er en rekke både fordelingsmessige og tekniske spørsmål knyttet til deling av lusekvoter i et PO. Dersom kvotene ikke fordeles på lokalitetsnivå, men på selskapsnivå reduseres den økonomiske risikoen. Risikoreduksjonen er avhengig av hvor mange lokaliteter selskapet har og i hvilken grad variasjon i antall lus er korrelert mellom selskapets lokaliteter. Små selskaper med 2-3 lokaliteter vil ha en større risiko enn større selskaper med 8-10 lokaliteter. Dette er analogt med aksjeporteføljer, hvor risikoen typisk synker med antall selskaper man investerer i. Lusekvoter kan derfor bli et virkemiddel som bidrar til ytterligere konsolidering av næringen, i motsetning til hva mange kystsamfunn ønsker.
Samtidig kan også fleksibilitet forsvinne og risiko øke for selskap som har selskaps-MTB og lokaliteter over flere POer og opererer innenfor dagens interregionale MTB regime, hvis kvotene fordeles på selskaps-MTB innenfor en enkelt PO. Hvis stramme lusekvoter blir den bindende faktoren så blir det i praksis vanskelig å flytte selskaps-MTB, som endrer tilgjengelige antall oppdrettslaks som verter for lus, mellom POer.
Spørsmål til diskusjon:
Hva skal være den initielle fordelingsmekanismen for lusekvoter, og hva er de økonomiske konsekvensene av ulike alternativer?
Kan det utformes mekanismer for å redusere lusekvoterisikoen for mindre selskaper?
Luseregulering krevende for oppdretter
Oppdrettere har erfart at det er krevende å holde lave lusenivåer i oppdrettsanlegg over tid. Et havbruksselskap som produserer i åpne merder kan ikke regulere antall lus på sine lokaliteter eksakt. Eksakt kontroll krever at selskapet utelukkende bruker 100 % lukket produksjonsteknologi. Men omfattende lukking er ikke realistisk for næringen i dag. Næringen trenger mer erfaring med lukkede teknologier. Teknologiene kan bare brukes på et utvalg lokaliteter, det er risiko i godkjenningsprosessene, og investeringskostnadene er så høye at det vil ta tid å oppnå en høy grad av lukking.
Et selskap som har en miks av åpne anlegg, dypdriftsanlegg og lukkede anlegg på land og i sjø kan bare påvirke sannsynlighetsfordelingen av antall lus på oppdrettslaksen. Selskapet kan delvis påvirke forventet antall lus og usikkerheten om antall lus, som illustrert i figur 3 med en hypotetisk sannsynlighetsfordeling.
Antall lakselus på en lokalitet (eller flere lokaliteter som eies av et selskap) påvirkes av en rekke faktorer. De faktorene som selskapet helt eller delvis kan kontrollere er:
Anleggsteknologier (A), f.eks. konvensjonelt åpent, dypdrift, lukket.
Egne driftsmessige tiltak (E), f.eks. avlusinger, bruk av rensefisk.
Fiskespesifikke (F) variabler, herunder antall individer, helsestatus, tetthet.
De faktorene som selskapet ikke kan kontrollere er:
Naturlige miljøfaktorer (N), herunder sjøtemperatur, salinitet, hydrodynamiske endringer.
Smittepress (S) fra nabolokaliteter til andre selskaper, som delvis blir påvirket av naboenes teknologi og tiltak.
Selskapet står overfor et usikkert lusepåslag på sine lokaliteter som avhenger av variablene over. Både forventet antall lus og usikkerheten er funksjoner av disse variablene. I figur 3 har vi også lagt inn en lusekvote tilsvarende 10 % luseindusert dødelighet. I dette hypotetiske eksempelet ligger forventet antall lus over lusekvoten. Dette kan forventes hvis en stram lusekvote innføres hurtig, fordi selskapet ikke har mulighet til å gjennomføre investeringer og andre tiltak raskt nok. Sannsynligheten for å overskride kvoten er representert av arealet under sannsynlighetsfordelingen som ligger til høyre for den grønne kvotelinjen, og i dette hypotetiske eksempelet er sannsynligheten for overskridelse omtrent 70-80 %. Det blir viktig for havbruksselskapene og samfunnet å kartlegge sannsynlighetsfordelingene langs kysten, for å forstå risikoen for å overskride kvoter.
Oppdretter kan skifte sannsynlighetsfordelingen
Når selskapet investerer i ny anleggsteknologi (f.eks. lukkede anlegg og dypdriftsanlegg) eller gjør andre tiltak i produksjonen (f.eks. lusebehandlinger med brønnbåt), så vil dette endre sannsynlighetsfordelingen. I Figur 4 antar vi at havbruksselskapet investerer og gjør tiltak på sine lokaliteter som skifter sannsynlighetsfordelingen mot lavere lusenivåer. Forventet antall lus blir nå vesentlig lavere, og usikkerheten blir også noe lavere.
Etter at oppdretteren i eksempelet har gjort investeringer og andre tiltak på lokalitetene er det fremdeles sannsynlighet for å overskride kvoten, representert i figur 5 ved det skraverte arealet under sannsynlighetsfordelingen som ligger til høyre for kvoten. Den økonomiske risikoen avhenger av hvordan myndighetene utformer sanksjoner ved overskridelse av kvoten.
Sanksjoner påvirker økonomisk risiko
Stortingsmelding 24 (2024–2025, s. 80) sier at: «For at et kvotesystem skal fungere er det sentralt at det innføres tilstrekkelige sanksjoner ved overskridelse av tildelt kvote. Sanksjoner kan for eksempel være inndragning av kvote, administrativ inndragning av fortjeneste, tvangsmulkt, pålegg om utslakt av fisk eller overtredelsesgebyr.» Det blir viktig at oppdretterne forstår sannsynlighetene for å overskride lusekvoten, har tilstrekkelige driftsmessige virkemidler for å kunne justere lusemengden i produksjonen og forstår de økonomiske konsekvensene av dette på bunnlinja. De økonomiske konsekvensene avhenger delvis av størrelsen på sanksjonen i antall kroner, og i hvilken grad sanksjonen øker med graden av overskridelse av kvoten.
Et tiltak som påvirker forventet økonomisk konsekvens er om oppdretter skal få en sanksjon f.eks. basert på lusetallet for hver uke kvoten overskrides, eller om overskridelse skal beregnes ut fra et gjennomsnitt av flere uker, f.eks. gjennomsnittlig antall lus over fire uker. Spesielt små oppdrettere med få lokaliteter vil redusere sin risiko dersom grunnlaget for sanksjoner er en lengre tidsperiode.
Spørsmål til diskusjon:
Hvordan skal de økonomiske sanksjonene ved overskridelse av lusekvotene utformes slik at de gir tilstrekkelige økonomiske insentiver, men samtidig er økonomisk bærekraftige for oppdretterne?
Handlingsregler for lusekvotene
Avhengig av utformingen må havbruksselskapet også ta høyde for at grensene for lusekvotene endrer seg over tid. Antall lus som tilsvarer 10 % luseindusert dødelighet kan endre seg f.eks. som følge av endringer i sjøtemperaturer, eller fordi ny kunnskap eller nye data fører til påfølgende endringer i modellberegningene og evalueringene. Figur 6 illustrerer et hypotetisk eksempel hvor kvoten som tilsvarer 10 % luseindusert dødelighet blir strammere, noe som fører til at sannsynligheten for overskridelse øker.
Når grensene for antall lus i oppdrettsanlegg blir stramme kan lønnsomhetsrisikoen bli høy for havbruksselskaper, og ikke minst for deres evne til å gjennomføre investeringsprosjekter som kan redusere lusepopulasjonen.
En kritisk suksessfaktor for innføring av lusekvoter er at samfunnet klarer å utforme transparente, forståelige og forutsigbare handlingsregler for endring i kvotene, og at det faktisk er praktisk og økonomisk mulig for selskapene å tilpasse seg endringene.
Havbruksselskapene har en kapitalintensiv produksjonskjede fra rogn til salg av matfisk med lang biologisk produksjonstid og begrenset kortsiktig fleksibilitet. Akseptabel lønnsomhet forutsetter høy kapasitetsutnyttelse – og dermed forutsigbare rammevilkår.
Det blir trolig krevende for næringen med lusekvoter som svinger uforutsigbart med natursjokk og modellendringer. Samfunnets utfordring er å finne kompromisser mellom biologenes modellbaserte estimater og det som er industrielt mulig.
Spørsmål til diskusjon:
Hvordan skal samfunnet utforme forutsigbare og transparente handlingsregler for endring i kvotene som balanserer økonomiske og biologiske bærekraftshensyn?
Lus, fiskevelferd og tapsavgift
For samfunnet er det viktig å forstå de mulige konsekvensene av nye lusereguleringer og andre reguleringer for oppdrettslaksens velferd og dødelighet, spesielt i lys av økte krav om god fiskevelferd og mål om å bevege seg mot 5 % dødelighet. Matfiskproduksjon foregår i et åpent miljø hvor oppdrettslaksen blir utsatt for biologiske sjokk fra omgivelsene i form av f.eks. sykdommer, alger, maneter og predatorer. Noen ganger kan behandlingen av lus for å holde seg innenfor grensene være en stor påkjenning for oppdrettslaksen, med svekket helse og økt dødelighet som mulige konsekvenser (Walde m.fl., 2021). Stramme lusekvoter kan for åpne anlegg føre til behov for flere lusebehandlinger, redusert fiskevelferd, redusert sykdomsmotstand og i siste instans økt dødelighet. I prinsippet kan oppdretterne investere i lukkede anlegg. Men det vil være kostbart og ta betydelig tid å implementere. Det kan også bli helseproblemer og høy dødelighet i lukkede anlegg.
Forut for at myndighetene skal vurdere framtidige lusereguleringer har Finansdepartementet varslet at de tar sikte på å innføre en avgift på tapt fisk, inkludert dødelighet, fra 2027. Det er høy risiko for at stramme lusekvoter kan føre til høyere dødelighet hos oppdrettsfisk i en krevende omstillingsperiode. Oppdretterne må finansiere en kostbar omstilling til lukkede anlegg av overskuddet etter skatt. En avgift på tapt fisk vil øke risikoen til oppdretterne i omstillingen. Den vil føre til at det blir mindre kapital tilgjengelig etter skatt nettopp når de trenger mer kapital. Myndighetene må forstå sammenhengen mellom de virkemidler som de innfører, og at rammeverket som omfatter reguleringer, skatter og avgifter blir vurdert helhetlig.
Spørsmål til diskusjon:
Hvordan skal samfunnet utforme et helhetlig rammeverk av virkemidler og skatter som gir insentiver til å ivareta både lave lusenivåer og god fiskevelferd, uten å skape en uforholdsmessig høy risiko og lav investeringsevne for havbruksselskapene?
Måling av lusepåslag i anlegg
Det bør være et mål for samfunnet at telling av antall lus på oppdrettslaks i framtiden skal gjennomføres med høy nøyaktighet og integritet, og gjerne ved hjelp av automatiske lusetellere. Trafikklyssystemet er basert på lusedata fra anleggene, og rapportering av pålitelige tall fra oppdrettsanleggene langs norskekysten er essensielt for en god forvaltning av våre ville laksefiskbestander. Fram til nå har lus i hovedsak blitt telt manuelt. Det har skjedd betydelige innovasjoner i automatisk lusetelling med KI-teknologier, og mange oppdrettere har også investert i automatisk lusetelling. Det mangler systematisk forskningsbasert dokumentasjon og oversikt over hvordan tallene samsvarer med manuell telling.
Aquabyte, en av de største leverandørene av automatisk lusetelling, viste i en presentasjon på Tekmar konferansen i 2025 at deres ukentlige estimater av gjennomsnittlig antall lus per oppdrettslaks for PO3-PO8 i 2024 og 2025 lå betydelig over de lusetall som ble rapportert inn til Barentswatch. Differansen mellom Aquabyte og Barentswatch varierte mellom 0,1 og 0,5 hunnlus per laks – Aquabytes tall var typisk 50 % til 100 % høyere enn Barentswatch tall - og i perioder med høye lusetall i Barentswatch økte differansen.
Slike gap mellom automatisk og manuell lusetelling åpner for mange spørsmål. Et viktig spørsmål er i hvilken grad innføring av automatisk lusetelling kan føre til at det blir enda mer krevende for oppdretterne å holde seg under lusekvoter på stramme nivåer vist i figur 2? Et annet spørsmål er hvilke implikasjoner dette har for Trafikklyssystemets estimater av antall lus i oppdrettsanlegg som tilsvarer 10 % luseindusert dødelighet og for lusekvoter? Det som synes helt klart er at flere aspekter ved telling av lus i oppdrettsanlegg må vurderes grundig både i forhold til kvantifisering av lusekvoter og praktisering av et kvotesystem.
Spørsmål til diskusjon:
Hvordan skal samfunnet gjennomføre en prosess for etablering av et system for lusetelling i som har høy nøyaktighet og integritet?
Markedene for lusekvoter
Markedene for lusekvoter reiser også mange designspørsmål. Omsettelige lusekvoter kan med en god utforming bidra til både høyere produktivitet og lavere økonomisk risiko i havbruksnæringen. Dersom kvotene kan kjøpes og selges mellom selskaper innenfor samme produksjonsområde (PO), vil de i større grad allokeres til de aktørene som har lavest kostnad ved å redusere lusepåslag. Dette tilsvarer velkjente effektivitetsegenskaper fra andre kvotemarkeder. Et sentralt designspørsmål er om kvotene skal være varige eller tidsavgrensede. Prisene i et marked for kjøp og salg av kvoter vil reflektere blant annet forventet knapphet, biologisk risiko, sanksjoner ved overskridelse, og kvotens varighet.
Mange oppdrettere er ikke tjent med å selge kvoter, men kan ha økonomiske gevinster av å leie ut kvoter i en avgrenset periode. Et kortsiktig leiemarked for lusekvoter kan redusere risiko knyttet til biologisk usikkerhet. Anta f.eks. et produksjonsområde som består av selskapene A og B. Dersom selskap A i en periode ligger 50 000 lus over sin kvote, mens selskap B ligger 70 000 lus under sin kvote, kan A leie 50 000 lus av Bs kvote. Samlet sett holder POet seg innenfor den totale kvoten, samtidig som A unngår sanksjoner. Et slikt leiemarked kan dermed fungere som en risikodelingsmekanisme og bidra til mer stabil produksjon uten å øke samlet belastning på vill laks ut over PO kvoten.
Et annet risikoreduserende tiltak er at to eller flere havbruksselskaper i samme PO får mulighet til å danne en felles «kvote pool» av sine individuelle lusekvoter, hvor de kostnadsfritt kan overføre deler av egen kvote til hverandre når en oppdretter overskrider kvoten mens en annen har ledig kvote. Spesielt små selskaper med få lokaliteter kan redusere sin risiko gjennom kvote «pool».
Spørsmål til diskusjon:
Skal det være både et marked for kjøp og salg av kvoter, et kortsiktig leiemarked, og mulighet for etablering av kvote «pool»?
Inklusjon av sjøørreten
Det vurderes nå å inkludere luseindusert dødelighet til vill sjøørret i Trafikklyssystemet, noe som også impliserer at sjøørret skal dimensjonere lusekvoter. Sjøørreten oppholder seg hovedsakelig i fjord- og kystområdene under sitt marine opphold og er utsatt for lakselusbelastning fra oppdrettsanlegg. Til forskjell fra dette vandrer laksen ut fra sine vassdrag på våren og oppholder seg i åpent hav i 1-3 år før den vandrer tilbake til sine respektive vassdrag. Lusebelastning på sjøørreten kan føre til endringer i marint leveareal og ernæringsmuligheter da høye lakselustettheter kan utelukke sjøørret fra et ellers brukbart habitat og tvinge dem til å returnere tidlig til ferskvann (Finstad m.fl. 2021). Vurderingene i rapporten til Holstad m.fl. (2025), som er tilgjengelig på Trafikklyssystemets hjemmeside, kan tolkes som at lusekvoter kan bli enda strammere i flere produksjonsområder med inklusjon av sjøørreten enn hvis vill laks er indikator alene. Innstrammingen kan også komme i flere produksjonsområder nord for Vestlandet, og kan få store økonomiske konsekvenser.
Det er viktig at inklusjon av sjøørreten ikke bare diskuteres i biologiske fagmiljøer, men at andre fagdisipliner og viktige samfunnsaktører som representerer kystens befolkning og næringsliv setter seg inn i mulige konsekvenser, inkludert samfunnsøkonomiske effekter. Spørsmålet er hva samfunnet kan tape hvis man ikke har en åpen kunnskapsbyggende dialog som involverer berørte aktører om et valg som kan ha store konsekvenser også for økonomisk og sosial bærekraft?
Spørsmål til diskusjon:
Hva er de bedrifts- og samfunnsøkonomiske implikasjonene av inklusjon av sjøørret i TLS gjennom effekter på lusekvoter langs kysten?
Kunnskapsgrunnlaget for valgene
Konsensus og forutsigbarhet om kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av vill laks og havbruk kan ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Stortinget signaliserte gjennom sin behandling av havbruksmeldingen og innstilling (Innst. 525 S, 2024-2025) at det er behov for å styrke konsensus om kunnskapsgrunnlaget. Usikkerhet og uenighet om viktige reguleringsparametre kan føre til både økonomisk risiko, rettslige konflikter og redusert investeringsvilje.
I det foregående har vi i liten grad problematisert det biologiske, teknologiske og økonomiske kunnskapsgrunnlaget for alle de vanskelige valgene som skal gjøres. Det er gjort mye godt og viktig forskningsarbeid for å bygge biologisk kunnskap om estimerte påvirkninger på vill laksefisk, se blant annet Vollset m.fl. (2018). Problemet fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er å oppnå tilstrekkelig presisjon i sammenhengen mellom antall lus i oppdrettsanlegg og luseindusert dødelighet – fordi relativt små endringer i lusekvotene kan føre til at havbruksselskaper går fra lønnsom drift til underskudd.
Havbruksmeldingen illustrerer i dens tabell 9.1 (s. 78) utfordringer med det kvantitative grunnlaget for regulering av lus. Der presenterer regjeringen estimater fra to ulike metoder – ROC og VPS - om hvor mye lusesmittepresset må reduseres for å nå 10 % dødelighet for vill laksesmolt for hvert av årene 2020-2023. Disse to metodene gir estimater som i flere produksjonsområder er svært forskjellige, som vist i tabell 1. For de fleste estimatene er forskjellene mellom 10 % og 50 %, og i gjennomsnitt 21 %. Modellene impliserer ulike lusekvoter, noe som også kan ha forskjellige konsekvenser for investeringer, verdiskaping og arbeidsplasser. En innstramming av lusekvoten med bare 1 eller 2 lus per 100 oppdrettsfisk kan innebære økte investeringer på mange milliarder kroner (Tveterås, 2025). Med de potensielt store samfunnsøkonomiske konsekvensene som lusekvoter kan ha er det helt nødvendig med et tilstrekkelig presist kvantitativt kunnskapsgrunnlag, eller en bedre forståelse av usikkerheten. Dette handler om hvordan samfunnet skal håndtere usikkerheten og konsekvenser, og hvordan vi skal redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene av dette (Weinkle & Pielke, 2017).
Tabell 1. To metoder – ROC og VPS – estimerer prosentvis reduksjon i smittepresset som må til for å komme under 10 % dødelighet luseindusert dødelighet for hvert av årene 2020-2023, og differansen mellom disse.
Stortingets innstilling peker i retning av å etablere et samarbeidsforum, for eksempel etter modell fra petroleumsnæringen. I et slikt samarbeidsforum kan det for eksempel være en arbeidsgruppe på regulering av påvirkninger på vill laksefisk som vurderer bærekraftskonsekvenser for vill laksefisk, fiskevelferd og økonomi. Det handler om å bygge mekanismer som bidrar til en felles situasjonsforståelse mellom næring, forskning og forvaltning. Dette omfatter evaluering av data, modellering og modellresultater som følger veletablerte internasjonale vitenskapelige standarder, og som også kan omfatte en permanent uavhengig tredjepartsevaluering.
Samfunnsøkonomisk er det viktig å etablere rammeverk som gir tilstrekkelig transparens og legitimitet for de vanskelige valg som skal tas, fordi manglende konsensus og konflikter kan svekke forutsigbarhet og investeringsevne. Mer generelt handler det om at samfunnet bruker de mest effektive virkemidlene for å ivareta de ville laksefiskbestandene.
Spørsmål til diskusjon:
Hvordan bygger vi et institusjonelt rammeverk for å bidra til økt konsensus og forutsigbarhet knyttet til kunnskapsgrunnlaget?
Hvordan kan samfunnet utforme en framtidig institusjonell struktur med samarbeidsforum og tredjepartsevaluering etter internasjonale vitenskapelige standarder?
Hva er de samfunnsøkonomiske kostnadene – for både næring og villaks – dersom implementeringen forsinkes vesentlig?
Teknologiske forutsetninger
Et lite belyst aspekt ved kunnskapsgrunnlaget er de teknologiske forutsetningene for omstilling. Utformingen av lusekvoter og innfasingstempo avhenger av teknologisk modenhet, kapasitet i leverandørindustrien, og forvaltningens godkjenningsprosesser. Lukket og semi-lukket teknologi for matfiskproduksjon er fortsatt i en tidlig fase. Mowi, som er blant de mest aktive på dette feltet, dobler sin kapasitet i lukkede anlegg til 320 000 kubikkmeter, men dette er primært rettet mot postsmolt-produksjon — ikke fullskala matfisk. Konserndirektøren påpeker at det «trengs langt mer kostnadseffektive konsepter» for lukket matfiskproduksjon, og at næringen har svært lite erfaring med slaktefisk produsert i lukkede enheter av relevante dimensjoner (Jensen, 2026). Med 3 000-4 000 merder i drift langs kysten er avstanden stor mellom dagens teknologiske status og det et stramt kvoteregime vil kreve. Samtidig gjenstår vesentlige spørsmål om forvaltningens godkjenningsprosesser, driftserfaring og biologisk risiko i nye anleggstyper (Skår m.fl., 2026). HAVREG-prosjektet vil gi kunnskap om teknologiske forutsetninger for omstilling i en kommende publikasjon.
Spørsmål til diskusjon:
Hva er de teknologiske forutsetningene for at oppdrettere skal kunne tilpasse seg stramme lusekvoter, og hva er en realistisk tidshorisont for implementering i kommersiell skala?
Digital og reell pilotutprøving
I tråd med kompleksiteten og usikkerheten som er identifisert over kan man gjerne spørre om lusekvoter bør rulles ut samtidig over hele landet i full skala? Er risikoen for høy? Et nytt reguleringssystem vil neppe treffe riktig i alle detaljer fra start - erfaringsbasert justering vil være nødvendig. Et risikoreduserende tiltak kan være en stegvis prosess med piloter i ulike stadier. Først kan man kjøre en digital pilot som simulerer et produksjonsområde biologisk og økonomisk, og inviterer inn oppdrettere og forvaltning i et «spill» hvor det skal tas både strategiske og taktiske beslutninger. Strategiske beslutninger kan for eksempel være større investeringer i null-lusanlegg og kjøp/salg av havbruksselskap, og taktiske beslutninger for eksempel avlusninger, kvotekjøp/-salg, innleie/utleie av kvoter. Kunnskapen kan brukes til å revidere utforming og parameterverdier til lusereguleringen. I neste fase kan man kjøre en reell pilot i ett eller flere produksjonsområder og lære før lusekvoter rulles ut langs hele kysten.
Spørsmål til diskusjon:
Bør lusekvoter testes stegvis — fra digital simulering via pilotområder til nasjonal utrulling — og hva er forutsetningene for at piloter gir tilstrekkelig læringsgrunnlag?
Sekvensiering av reguleringsreformene
Meld. St. 24 (2024-2025) foreslår flere grunnleggende endringer i det regulatoriske rammeverket: lusekvoter, fjerning av MTB-systemet, lokalitetsbaserte tillatelser og avgift på tapt fisk. Disse reformelementene har innbyrdes avhengigheter som tilsier at rekkefølgen og timingen bør vurderes nøye.
Flere logiske forutsetninger peker seg ut. For det første må et pålitelig system for lusetelling være på plass før lusekvoter kan settes og håndheves med legitimitet. Dagens gap mellom manuell og automatisk telling (se diskusjonen over om Aquabyte vs. Barentswatch) gjør dette til en forutsetning, ikke et parallelt løp. For det andre bør kunnskapsgrunnlaget for kvantifisering av lusekvoter styrkes vesentlig før endelige kvotenivåer fastsettes, gitt de store forskjellene mellom ROC- og VPS-estimatene og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av selv små forskjeller i kvotenivåer.
For det tredje reiser tapsavgiftens innføringstidspunkt et kritisk spørsmål. Finansdepartementet varsler tapsavgift fra 2027, trolig før lusekvoter er ferdig designet. Stramme lusekvoter kan i en omstillingsperiode øke behovet for lusebehandlinger som igjen øker fiskens dødelighet. Dersom tapsavgiften innføres før oppdretterne har fått tid og verktøy til å omstille seg, straffes de for konsekvenser av en omstilling samfunnet pålegger dem, mens kapitalen de trenger til omstillingen reduseres. Timingen mellom disse to virkemidlene kan ha stor innvirkning på oppdretternes reelle mulighet til å gjennomføre den investeringen i null- og lavlusteknologi som kvoteregimet krever.
For det fjerde endrer fjerning av MTB-systemet og innføring av lokalitetsbaserte tillatelser selve produksjonsstrukturen som lusekvotene skal virke innenfor. Dersom disse reformene gjennomføres ukoordinert, risikerer man at kvoter designes for en næringsstruktur som er i ferd med å endres, og at oppdretterne må forholde seg til flere store reguleringsendringer samtidig uten å kunne planlegge helhetlig.
En mulig sekvens kan være:
Målesystemer: Etablere standardisert, automatisk lusetelling med dokumentert nøyaktighet
Kunnskapsgrunnlag: Styrke konsensus om kvantitative sammenhenger mellom lus og luseindusert dødelighet, inkludert etablering av samarbeidsforum
Kvotedesign og pilotering: Fastsette kvotenivåer, fordelingsmekanismer, sanksjonsregler og handlingsregler. Teste gjennom digital pilot og reell pilot
Kvotemarkeder: Etablere omsetnings- og leiemekanismer når kvoter er på plass
Tapsavgift: Dersom en slik avgift vurderes å være et nødvendig virkemiddel - innføre først når oppdretterne har hatt reell mulighet til å investere i omstilling
Strukturendringer: Koordinere MTB-fjerning og lokalitetsbaserte tillatelser med kvotesystemet slik at næringsstrukturen ikke endres under føttene på et nytt kvoteregime
En slik sekvensiering er ikke ment å forsinke reformene, men å sikre at hvert trinn har tilstrekkelig fundament.
Spørsmål til diskusjon:
I hvilken rekkefølge bør de ulike reguleringsendringene innføres, og hvilke avhengigheter mellom dem bør være styrende for timingen?
Forhold som krever diskusjon og utredning
Denne artikkelen har identifisert flere forhold ved framtidig regulering av havbrukets påvirkning på vill laks som krever diskusjon og utredning – inkludert konsekvensene av å handle for sakte eller for svakt. De kan grupperes i tre hoveddimensjoner:
Kunnskapsgrunnlag og legitimitet – presisjon i modellene for luseindusert dødelighet, systemer for lusetelling, forvaltning av sjøørret, og institusjonelle mekanismer for transparens og konsensus.
Kvotedesign og markeder – avveining mellom biologisk og økonomisk bærekraft, fordelingsmekanismer, strukturnøytralitet, sanksjonsregimer, og utforming av omsetnings- og leiemekanismer for kvoter.
Implementering og samspill – innfasing og handlingsregler, sekvensiering av reguleringsreformene, og samspillet mellom lusekvoter og andre offentlige virkemidler, inkludert en tapsavgift.
På tide med bredere involvering?
Konsekvensene av framtidens luseregulering kan bli store for kystens samfunn og næringsliv, og er sterkt avhengig av en rekke spesifikke valg i utformingen og innføringen av lusekvoter. I dag forstår vi ikke tilstrekkelig alle konsekvensene av ulike valg - og konsekvensene kan bli alvorlige. Så langt har det vært lite substansielle diskusjoner om utformingen av lusekvoter i det offentlige rom. Fagfolk på ulike områder, i næringen og hos forvaltningen bør engasjere seg i denne diskusjonen snart. Samtidig må diskusjonen ta inn over seg at også manglende handling har konsekvenser – for ville laksebestander, for Norges internasjonale omdømme, for næringens langsiktige samfunnsaksept og for dens lønnsomhet. Mange praktiske aspekter vil ikke bli belyst godt nok uten bred involvering av aktører med førstehåndskunnskap. Det er lite tid å miste.
Kilder
Aquabyte (2025). «Tenk på et tall: Tillit til lusetall –hvor står vi?» Presentasjon på TEKMAR, 03.12.2025 av Kristin Aase i Aquabyte.
Finstad, B., Sandvik, A.D., Ugedal, O., Vollset, K.W., Karlsen, Ø., Davidsen, J.G., Sægrov, H. & Lennox, R.J. (2021). Development of a risk assessment for sea trout in coastal areas exploited for aquaculture. Aquaculture Environment Interactions, 13, 133-144. https://doi.org/10.3354/aei00391
Holstad m.fl. 2025. Indikatorverdier (Itrutta) for sjøørret i Trafikklyssystemets produksjonsområder i 2024 og 2025. NINA Rapport 2688.
Jensen, Tina T. (2026). « Mowi-topp om lukket matfiskproduksjon: – Trengs langt mer kostnadseffektive konsepter» for lukket matfiskproduksjon. iLaks, 29. januar 2026.
Meld. St. 24 (2024–2025). «Fremtidens havbruk. Bærekraftig vekst og mat til verden.» Nærings- og fiskeridepartementet, 10. april 2025.
Sandvik m.fl. (2025). «Svar på bestilling om kunnskapsstøtte – Lakselusregulering», rapport til Regjeringen.
Skår m.fl. (2026). «Fra rødt til grønt 2.0: Bærekraftig omstilling av sjømatproduksjon i Vestland, med region Nordhordland som eksempel.» Veterinærinstituttet, rapport 48 – 2025.
Stortingets næringskomite (2025). «Innstilling fra næringskomiteen om Fremtidens havbruk – Bærekraftig vekst og mat til verden.» Innst. 525 S (2024–2025).
Tveterås, R. (2025). « Emission regulation – proposed salmon lice quotas in Norwegian aquaculture.» Foredrag på Aquaculture Europe arrangert av European Aquaculture Society, Valencia, Spania, 24. september 2025.
Vollset, K.W., Dohoo, I., Karlsen, Ø., Halttunen, E., Kvamme, B.O., Finstad, B., Wennevik, V., Diserud, O.H., Bateman, A., Friedland, K.D., Mahlum, S., Jørgensen, C., Qviller, L., Krkošek, M, Åtland, Å. & Barlaup, B.T. (2018). Food for thought: Disentangling the role of sea lice on the marine survival of Atlantic salmon. ICES Journal of Marine Sciences, 75, 50-60.
https://doi:10.1093/icesjms/fsx104
Walde, C. S., Bang Jensen, B., Pettersen, J. M., & Stormoen, M. (2021). Estimating cage-level mortality distributions following different delousing treatments of Atlantic salmon (Salmo salar) in Norway. Journal of Fish Diseases, 44, 899–912. https://doi.org/10.1111/jfd.13348
Weinkle, J., & Pielke Jr., R. (2017). The truthiness about hurricane catastrophe models. Science, Technology, & Human Values, 42(4), 547–576. https://doi.org/10.1177/0162243916671201
