Kronikk:
Hver dag du lever, tar deg én dag nærmere dagen du skal dø
Administrerende direktør i Salmon Group
En mørk åpning, kanskje. Men, den rommer et enkelt og ubestridelig faktum: Jo lenger et individ lever, desto høyere er sannsynligheten for at det dør.
Dette er ikke en filosofisk refleksjon. Det er sannsynlighetslære. Og nettopp derfor er det relevant når vi diskuterer overlevelse og dødelighet i matproduksjon.
Mennesket har til alle tider jaktet, temmet og avlet dyr for mat. Gjennom systematisk avl har vi forsterket ønskede egenskaper for å sikre effektiv og stabil matproduksjon til en voksende befolkning. Samtidig er det avgjørende å erkjenne at artene vi produserer mat av, er biologisk svært ulike – både i reproduksjonsstrategi og i tiden det tar å nå slaktevekt.
La oss se på tre sentrale arter i norsk kosthold, rangert etter produksjonstid.
Kylling tar stor plass i det norske kostholdet, og står for hele 25-28 % av det norske kjøttkonsumet fra landdyr. Den hønen vi kjenner i dag stammer fra bankivahønen (jungelhøne) som ble temmet i Sørøst-Asia for ca. 4000 år siden. I vill tilstand legger en høne 4–10 egg per kull, ofte med to kull, det vil si 8 – 20 kyllinger, i året. Kyllingene blir ivaretatt og beskyttet av hønemor i sine 12 første leveuker.
I Norge er gjennomsnittlig produksjonstid fra klekking til slakt rundt 38 dager – knappe fem og en halv uke, hvor snittet dras opp av den saktevoksende rasen til Norsk Kylling.
Grisen er nordmenns ubestridte favoritt, og med produkter som indrefilet, nakkekoteletter og svineribbe troner den øverst på pallen med hele 34% av det norske kjøttkonsumet. Grisens reise startet i Midtøsten for over 9000 år siden, og ikke overraskende er villsvinet stamfaren til grisen vi i dag finner i norske binger. I naturen føder en purke 4-6 grisunger, som blir ivaretatt av moren i 4 til 6 måneder (opp til 182 dager) eller til de er avvent.
I norsk svineproduksjon er produksjonstiden typisk 150–180 dager frem til en slaktevekt på 110–120 kilo.
Så til laksen.
Norsk oppdrettslaks er basert på avlsmateriale fra norske villaksstammer samlet siden 1960-tallet. Domestiseringen er altså svært ung sammenlignet med kylling og gris.
Villaksens reproduksjonsstrategi skiller seg markant fra landdyrenes – for villaksen er kvantitet selve strategien. En hunnlaks på syv kilo legger omtrent 10.000 rognkorn i gytegropen. Etter gyting er oppdraget og foreldrerollen fullført. Resten er biologi og tilfeldigheter, og overlevelse i naturen er brutal: Om lag 9000 klekkes og kanskje 1800 overlever til første høst. Deretter halveres antallet hvert år i elv. Etter 2 år har 450 overlevd, og etter 6 år vil søskenflokken på 10.000 være redusert til 28. Der hønen og purken beskytter hvert enkelt avkom, overlater laksen tusenvis til seg selv.
I oppdrett tar det over 1 050 dager – rundt 35 måneder eller 150 uker – fra rogn til slaktevekt. Laksen lever dermed nesten tre år i produksjon før den når middagsbordet. Det er 28 ganger lengre enn kylling og seks ganger lengre enn gris.
Tre arter. Tre biologier. To grunnleggende ulike reproduksjonsstrategier.
Kylling og gris får få avkom og investerer betydelig omsorg i hvert individ. Laksen produserer mange avkom og baserer sin artsoverlevelse på statistikk og naturlig seleksjon. I tillegg lever laksen vesentlig lengre i produksjon enn de to andre artene.
Dette betyr ikke at dødelighet i oppdrett kan avfeies eller relativiseres. Tvert imot arbeides det kontinuerlig og systematisk for å øke overlevelsen – og resultatene går i riktig retning. Ambisjonen om ytterligere forbedring er tydelig og nødvendig.
Men når dødelighet diskuteres isolert, uten å ta hensyn til artens biologi og produksjonstid, mister vi perspektiv. Prosenttall alene forteller lite om hva som er biologisk realistisk, og tall uten biologi blir lett til moralske dommer, ikke faglige vurderinger. Et individ som lever i tre år, vil statistisk være eksponert for langt flere risikofaktorer enn et individ som lever i fem uker. Selv ved lav dødelighet vil den samlede sannsynligheten over tid bli høyere. Dette er ikke et uttrykk for aksept, men for matematikk.
Vi skal sette krav til overlevelse i matproduksjon, men kravene må være biologisk realistiske og faglig forankret. Og viktigst av alt: De må bygge på forståelse av art, tid og risiko.
Biologi er ikke rettferdig. Den er kompleks, tidsavhengig og sannsynlighetsstyrt. Det bør også debatten være. For hver dag i produksjon er også én dag med risiko.
