Figur 1. Venstre: Unge voksne hunnlus, med lite og kraftig pigmentering. Høyre: Bildet viser en høyere forstørrelse av lakselusens pigmentceller. Foto: Tina Oldham (Havforskningsinstituttet) og Lars Hamre (Lakselussenteret, Universitetet i Bergen).
Figur 1. Venstre: Unge voksne hunnlus, med lite og kraftig pigmentering. Høyre: Bildet viser en høyere forstørrelse av lakselusens pigmentceller. Foto: Tina Oldham (Havforskningsinstituttet) og Lars Hamre (Lakselussenteret, Universitetet i Bergen).

Kan lusen kamuflere seg for rensefisken?

Næringen kan stå i fare for å miste en viktig biologisk avlusningsmetode om lite pigmentering hos lakselus er en egenskap som kan gå i arv.

Publisert

Denne artikkelen er skrevet av: Ewa Harasimczuk (Veterinærinstituttet), Aina-Cathrine Øvergård (Lakselussenteret, Universitet i Bergen) og Brit Tørud (Veterinærinstituttet).

Til tross for mange etiske innvendinger mot bruk av rensefisk, er disse lusespisende fiskene satt i arbeid i mange merder langs norskekysten for å holde nivåene av lakselus nede på et akseptabelt nivå. Men for at en rensefisk skal kunne spise lus, er det naturlig å tro at rensefisken faktisk må se lusene.

Fra naturens side kommer lakselus i flere fargevariasjoner, og forekomsten av mer eller mindre blanke lus har vært kjent lenge. Men etter en tid med økt bruk av rensefisk, har det blitt uttrykt bekymring for en økning i forekomsten av slike blanke eller gjennomsiktige lus. I 2018 ble det rapportert om funn av utelukkende blanke/gjennomsiktige hunnlus ved flere lokaliteter i Trøndelag og flere andre steder i Norge. Disse funnene ble satt i sammenheng med at de blanke lusene ikke ble sett og spist av rensefisken, og at de derfor ville øke i antall og i løpet av et par år utgjøre hele lakseluspopulasjonen. I verste fall kunne næringen stå i fare for å miste en viktig biologisk avlusningsmetode. Men dette vil kun skje hvis det å være lite pigmentert lus er en egenskap som faktisk kan gå i arv.

Kan sollys være en årsak til variasjon i pigmentering hos lakselus?

Kamuflasje gjennom fargeendring er kjent fra dyreriket og kan oppstå ved ulike stimuleringer og tidsintervaller. Noen dyr har evne til å skifte farge på noen få sekunder slik som f.eks. enkelte fiskearter kan, for å gå i ett med omgivelsene.

Pigmentendringer kan også skje over timer, dager eller uker. Disse endringene kan skyldes ytre forhold som f.eks. sollys eller hvor på fisken lusen sitter eller indre faktorer som sykdom eller som del av et parringsritual.

For å finne ut om lakselusen faktisk kan utvikle «resistens» mot rensefisken via endringer i pigmentering, må man først finne ut hvordan pigmenteringen i lakselus reguleres. Det vi vet er at lakselus har egne celler som står for produksjonen av fargepigmenter (Figur 1), og at disse pigmentene kan være både svarte, brune og i noen få tilfeller røde.

Det man ikke vet så mye om er om pigmenteringsgraden i lakselus styres av antall pigmentceller, mengden pigmenter inne i disse cellene, og/eller av spredningen av pigmentene innad i disse cellene. Det vil si at i et blankere individ vil pigmentene være samlet nær kjernen av pigmentcellen og pigmentene sees som relativt små prikker (Figur 1). Mens pigmentene i mere pigmenterte individer vil være jevnere fordelt ut i cellen og ut i såkalte dendritter eller cellearmer (Figur 1).

Les hele saken her i siste utgave av Norsk Fiskeoppdrett.