Villaksen betegnes som nær truet og er nå på Artsdatabankens rødliste for første gang. Kronikkforfatter Per-Otto Hjertenes mener det er feil. Foto: Norske Sjølaksefiskere
Villaksen betegnes som nær truet og er nå på Artsdatabankens rødliste for første gang. Kronikkforfatter Per-Otto Hjertenes mener det er feil. Foto: Norske Sjølaksefiskere

Mener rødlistingen av norsk villaks er feil

Publisert

Kronikken under er skrevet av Per-Otto Hjertenes, daglig leder i Lutra AS til Kyst.no.

ICES er det Internasjonale rådet for havforskning. Rådet ble stiftet i København i 1902 av Norge og syv andre Europeiske land. Rådet har sete i København, og gir hvert år råd for beskatning av fiskeriresurser på forespørsel fra medlemslandene. I samarbeid, eller hver for seg, må medlemslandene skaffe til veie datagrunnlag for vurdering av bestandstørrelse og beskatning etter retningslinjer bestemt av rådet.

Uttalelsene fra IUCN-Norge stemmer ikke overens med ICES sine beskatningsråd for laks. ICES vurderer bestandene av villaks i Norge til å ligge betydelig over full reproduksjonsmessig kapasitet – beste kategori. Som et av få land i Europa har ICES git  beskatningsråd for fiske av laks i Norge for perioden 2021 – 2024. 

Lenke til slutt i teksten.

Rødlistens vurdering A2 – reduksjon i fortid

Vurderingen til IUCN Norge tar utgangspunkt i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) sin beregning av tilbakevending av laks til kysten mellom årene 1983 og 2019. Det brukes en modell som gjør beregninger bakover i tid. Fangsten av laks i elv og sjø er den sikreste delen av beregningen. Fangst av laks siden 1980 vises i figuren under – klipp med figurtekst fra VRL, rapport nr 16 fra 2021.

Året 1989 er viktig. Jeg har markert dette året med en rød stolpe. I 1989 ble nemlig fiske med drivgarn etter laks forbudt.  Drivgarnsfangstene ble tatt i fri sjø utenfor kysten (grunnlinjen). Det ble fisket døgnet rundt og båtene flyttet seg etter fisken. VRL sier at dette fisket med stor sannsynlighet beskattet laks fra flere nasjoner samt laks som ikke var på vei til kysten fra området den ble fanget.

Etter forbudet er det påfallende å se at fisket i elvene var lavere i 8 påfølgende år - se figur over. Ved bortfallet av drivgarnsfangstene, som i årene før 1989 stod for mer enn halvparten av beskatningen i sjøen, skulle alt ligge tilrette for økende elvefiske. Det motsatt skjedde i en årrekke. Fangstene kom aldri opp til de samme nivåene  igjen. Dette støtter VRL’s betraktninger, og viser tydelig at størsteparten av laks tatt med drivgarn ikke var på vei til kysten. Med bakgrunn i dette må fangsttall for sjøfiske før 1989 reduseres betydelig før de brukes i beregningen av tilbakevendingen for 1983.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning bruker en modell til å beregne tilbakevending av laks til kysten. Figuren over med figurtekst er klippet fra VRL, rapport nr 16 fra 2021. Kjente innsatsfaktorer er fangstdata fra sjøfiske og elvefiske. I tillegg kommer størrelsen av gytebestanden som er tilbake etter  fisket er sluttet – grønn farge i figuren. Dette er estimater basert på data fra hver enkelt elv. Utenom dette er urapportert fangst satt til 50% av totalfangsten. 

I 1983 ble det fanget 600 000 stk laks mens det i 2019 ble tatt 160 000 individer. En reduksjon i fisket på 75%. Den gangen utgjorde sjøfisket ca 4/5 av totalfangsten. Siden 2005 har fisket i elvene vært betydelig større enn i sjøen de fleste år. Før 1989 var det over 20 000 drivgarnsenheter i tillegg til 7000 stasjonære kilenøter og krokgarn (NOU 1999-09). Drivgarn alene fisket mer enn 50% av totalfangsten før forbudet kom. 

IUCN Norge bruker VRL’s beregninger  når de sammenligner tilbakevending av laks til kysten i 2019 med tilbakevendingen i 1983 (36 år). Det beregnes en lineær prosentvis reduksjon pr år som siden ganges opp med tre ganger generasjonstiden – totalt 15 år. Dersom reduksjonen i fangst iløpet av denne perioden er mer enn 15%, blir laksen satt i kategorien «nær truet».   For at metoden skal bli riktig er det svert viktig at datagrunnlaget i 1983 er sammenlignbart med 2019. Ellers blir stigningsforholdet mellom målepunktene feil. 

Det er tre grunner til at VRL’s beregninger av tilbakevendingen i 1983 er feil:

  1. En betydelig del av totalfangsten i 1983 er laks som ikke er på vei til kysten.
  2. Fangsten i 1983 og 2019 kan heller ikke sammenlignes fordi fangtsinnsatsen er helt forskjellig – ser vi bort fra drivgarnene er forskjellen likevel med stor sannsynlighet flere ganger større i 1983. Tenk deg at man slipper til et fiske i 2019 med samme innsats som i 1983. Fangstene hadde da blitt betydelig større.
  3. Det legges til 50% urapportert fiske til fangsttallene. Dette slår hardt på et så stort volum. Spesielt siden der ikke finnes begrunnelse for dette tallet.

ICES skriver følgende om norske tall: “Unreported catches: No systematic method is used to estimate unreported catches. Inputs are guestimates …………..provided by the management authorities.” Anneks 2021 – lenke til slutt i teksten.

I  perioden der sjøfisket dominerte fangstene, er det viktig å vite at det meste av fisken ble omsatt gjennom fiskernes egne salgslag. Salgslagene forhandler priser forran hver sesong og fiskerne har lovpålagt leveringsplikt. Det ble utstett offisielle sluttsedler for leverte fangster og sendt inn fangstoppgaver. Under et slikt regime er fiskerne mest opptatt av å fiske og har lite insitament til å utvikle andre omsetningskanaler av betydning. At det settes en fast pris før fisket starter er også preventivt i forhold til urapportert salg. Det vil da alltid være tilgjengelig et betydelig volum laks til regulerte priser. I dag er det hovedsakelig fritidsfiske som står for det meste av fangstene. Det er all grunn til å tro at urapportert fiske var betydelig mindre i 1983 enn de oppgitte 50%. 

En enkel løsning for IUCN er å flytte det historiske målepunktet seksår frem til 1989. VRL er selv tydelig på at dette er et sikrere utgangspunkt, og der er fremdeles 30 år til å måle endringer i tilbakevending over. Fangsttallene må likevel korrigeres for forskjeller i fangstinsats mellom 1989 og 2019. Videre må det gjøres en saklig vurdering av urapportert fangst. 

Rødlistens vurdering 2b Kunnskapsgrunnlag  - Egnet bestandsindeks for arten

Ett kartutsnitt, under, viser «Egnet bestandsindeks» for villaks i Nordøst Atlanteren (NEAC-området). Kartet under er klippet fra ICES anbefaling for beskatning i 2021 – lenke til slutt i teksten. ICES beskatningsråd for laks i Nordøst Atlanteren angir status for bestandene av laks på landsbasis for Nordøst Atlanteren (NEAC området). Tilbakevending - Pre fishery abundance (PFA) beregnes for 1-sjøvinter laks (maturing and non-maturing 1SW). Tilsvarende kart for laks som kommer tilbake etter flere vintre i havet (MSW) – se lenke til ICES anbefaling til slutt i teksten . 

Bestandene i Norge når «full reproductive capasity» ved 100% - mørk blå. Figurene viser at nivåene for laks< 3 kilo (1SW) ligger tildels betydelig over dette. Dette er bakgrunnen for at Norge som eneste nasjon får anbefalt fangstkvote.  Fangstkvoten settes etter en risikovurdering med minst 95% konfidensialitetsnivå for resultatet etter anerkjente metoder. 

Gjennom redusert fiskeinnsats er det bygget opp en betydelig reserve av gytefisk i elvene. VRL har vurdert 201 elver som fyller kravene til Kvalitetsnormen for lakselver som det vises til i IUCN’s vurdering.

VRL uttaler på side 7 i Rapport 15:

Forvaltningsmålene for perioden 2016-2019 var nådd eller sannsynligvis nådd for 91 % av bestandene (figur 2 og 3) , usikkerhet i mål og vurdering av oppnåelse tatt i betraktning. Det har vært en klar forbedring i oppnåelsen av forvaltningsmålene siden 2009, med en markant økning i antall og andel bestander der målet var nådd (figur 2) . Bedringen skyldes strengere reguleringer av fisket og dermed redusert beskatning, samt økt innsig av større laks ( 3 kg) til Sør-Norge og Vest.

Denne uttalelsen stemmer ikke overens med beskrivelsen fra IUCN Norge i deres forklaringen til hvordan de fastsatte statusen NT, Nær truet, for villaksen. Studer særlig figur 2 som det vises til i teksten over. I perioden 2016-2019 er andelen av elver som når forvaltningsmålet økt med over 150% i forhold til perioden 2006 – 2009.

Økningen i de norske laksestammene siden 2009 er sterk, spesielt den siste femårsperioden. Merk også at Innsiget i 2020 ble beregnet til 553 000 villaks, inkludert de som ble fanget i fisket. Innsiget i 2020 var det høyeste siden 2006, og var også høyere enn året før (2019: 481 000 laks). VRL-rapport 2021-16, se oppsummeringen. Dette gir ikke grunnlag for å sette statusen for norsk laks til NT i IUCN-Norges oversikter.

Kilder:

https://www.ices.dk/sites/pub/Publication%20Reports/Advice/2021/2021/sal.neac.all.pdf

https://www.ices.dk/sites/pub/Publication%20Reports/Stock%20Annexes/2021/sal.27.neac_SA.pdf