Kronikk:
Rensefiskdebatten må være kunnskapsbasert og helhetlig
Driver med rødspette, samt rognkjesproduksjon og oppfølging.
I et debattinnlegg i avisen Nationen 16. mars tok Ewa Harasimczuk, fagansvarlig fiskehelse ved Veterinærinstituttet, og Stine Gismervik, fagansvarlig fiskevelferd ved Veterinærinstituttet, opp velferdssituasjonen for rensefisk. (Les deres kommentar nederst i saken).
Med tittelen «Kan dødeligheten hos rensefisk komme ned i fem prosent?», skriver de blant annet at dersom velferdssituasjonen for rensefisk ikke bedres kraftig, er alternativet at bruken opphører.
Debatten om bruk av rensefisk i norsk oppdrett er viktig, og det er bred enighet om at velferden må forbedres. Nettopp derfor er det avgjørende at diskusjonen er kunnskapsbasert, balansert og tar utgangspunkt i hele produksjonssystemet – ikke kun enkeltkomponenter isolert.
Innlegget fra fagansvarlige ved Veterinærinstituttet reiser flere relevante problemstillinger, men fremstår samtidig som ensidig i sin fremstilling.
For det første finnes det i dag betydelig dokumentert kunnskap om bruk av rensefisk. Gjennom flere tiår er det utviklet bedre praksis knyttet til blant annet produksjon, vaksinering, fôr, skjul og bruk i merd. Det er derfor ikke riktig å fremstille situasjonen som om næringen mangler grunnleggende forståelse – utfordringen ligger i variasjon i etterlevelse og praktisk gjennomføring.
For det andre er det en vesentlig svakhet at innlegget ikke skiller tydelig mellom faktisk dødelighet og planlagt uttak og human avliving av rensefisk. Uten denne differensieringen risikerer man å gi et misvisende bilde av både omfang og årsak til tap.
Videre utelates et helt sentralt perspektiv: Rensefiskens rolle i å redusere behovet for mekaniske avlusninger. Slike behandlinger utgjør den største dokumenterte velferdsutfordringene for laks. I en helhetlig vurdering av dyrevelferd må derfor også effekten på laks inkluderes. Å isolere rensefiskens velferd uten å vurdere konsekvensene for resten av produksjonen gir et ufullstendig beslutningsgrunnlag.
Det er også grunn til å minne om at ansatte i offentlige fagmiljøer har et særlig ansvar for å tydelig skille mellom faglige vurderinger og personlige standpunkter. Når man uttaler seg med institusjonell tyngde, forventes det at fremstillingen er balansert og basert på hele kunnskapsgrunnlaget.
Rensefisk skal ikke være en forbruksvare – det skal være et målrettet og kunnskapsbasert verktøy. Nettopp derfor må vi utvikle bruken videre, med bedre dokumentasjon, riktigere bruk og tydeligere krav til velferd og overlevelse.
Konklusjonen kan ikke være en forenklet utfasing, men en profesjonalisering. De aktørene som lykkes fremover vil være de som dokumenterer effekt, ivaretar velferd og bruker rensefisk som en integrert del av en helhetlig strategi for lusekontroll.
