Gå til innhold
Annonse
Guldborg Søvik undersøker noen av prøvene som kom inn i fjor høst. Foto: Torhild Dahl.
Guldborg Søvik undersøker noen av prøvene som kom inn i fjor høst. Foto: Torhild Dahl.

I høst ble det rapportert om uvanlige reker i Lyngen og Altafjorden. Avlusningsmiddel som brukes av oppdrettsnæringen ble trukket fram som mulig årsak. Nå har Havforskningsinstituttet analysert rekene, og resultatene viser at de ikke inneholdt fôrbaserte lusemiddel.

Annonse

Det melder Havforskningsinstituttet på sin hjemmeside.

Fiskerne som fanget rekene, fortalte at en del av fangsten hadde mykt og tynt skall, slik reker har rett etter skallskifte.

– Rekene skifter vanligvis ikke skall om høsten, derfor lurte fiskerne på om de kunne ha vært i kontakt med avlusingskjemikalier. De sendte inn prøver til oss som vi nå har analysert, forteller rekeforsker Guldborg Søvik.

Tredelt undersøkelse

Før rekene kom til Havforskningsinstituttet hadde fiskerne sortert de i «normale» og «mykt skall», deretter ble prøvene fryst før transporten. Etter ankomst på laboratoriet ble rekene delt i tre grupper som alle inneholdt «normale» og «mykt skall»:

  • en gruppe ble analysert for innhold av fôrbaserte avlusningsmidler
  • en gruppe ble analysert for innhold av fettsyrer fra oppdrettsfôr
  • en gruppe ble undersøkt visuelt for å se om de hadde unormalt skall

Kokte Alta-reker var bløte

Det var vanskelig å se om det var noe unormalt ved rekene under den visuelle undersøkelsen.

– Fryste og opptinte reker er gjerne noe bløtere enn ferske reker. Vi fant heller ikke uvanlig mye deformitet i prøvene. En reke hadde ryggskjold som ikke dekket gjellene, men vi kjenner ikke til i hvor stor grad dette forekommer naturlig, forteller Søvik.

Det var mer hannreker enn hunnreker blant rekene som var merket med «mykt skall» fra Lyngen. Nesten alle som var merket som «normale» var hunner. Blant rekene med «mykt skall» fra Altafjorden var det derimot mest hunner.

– I tillegg til rå reker, fikk vi også tilsendt en del kokte reker fra Altafjorden. De ble sammenlignet med kokte reker som vi har fått fra Skagerrak. Altarekene var atskillig bløtere og med dårligere skall enn de fra Skagerrak, sier Søvik.

Normal rogn

Alle rekene ble målt og veid. Foto: Torhild Dahl.
Alle rekene ble målt og veid. Foto: Torhild Dahl.

Hunnrekene hadde rogn som forventet ifølge årstiden.

– Rekene fra Lyngen hadde hoderogn, noe som passer med at de ble fanget tidlig i høst. En del av rekene fra Altafjorden hadde fått utrogn, det passer med at de ble fanget senere på høsten, i oktober, sier Søvik.

Fant ingen rester av fôrbaserte lusemidler

De kjemiske analysene viste at rekene ikke inneholdt rester av lusemidler som blir gitt gjennom fôr.

– Rekene ble analysert for flere ulike stoffer, deriblant diflubenzuron, teflubenzuron og emamectin. Det ble ikke funnet restkonsentrasjoner i rekene, sier Ann-Lisbeth Agnalt som forsker på krepsdyr og avlusingsmidler.

Har ikke brukt bademidler i Lyngen

Både oppdrettere og veterinær/fiskehelsebiolog rapporterer all bruk av lusemiddel til myndighetene. Disse dataene er tilgjengelige for interesserte via for eksempel BarentsWatch. I forbindelse med analysene av rekene, har forskerne undersøkt status for avlusning med kjemikalier i de aktuelle områdene.

– I Lyngen hadde ingen av de omkringliggende anleggene brukt kjemiske avlusningsmidler i tiden rundt innsamlingen av reker. Det er heller ikke registrert bruk av slike midler i løpet av sommeren 2018, verken fôrbaserte eller bademidler, sier Søvik.

Databasene viser at bademiddelet hydrogenperoksid kun er brukt én gang i Lyngen i høst, i uke 43.

– Det er flere uker etter at rekene ble samlet inn og sendt til Havforskningsinstituttet, forteller Guldborg Søvik.

Har brukt kjemisk avlusning i Altafjorden i høst

Rekene fra Altafjorden ble fisket innenfor Stjernøya i den innerste delen av fjorden. Spesielt i ukene 36–39 ble det gjennomført mye avlusning med emamectin i dette området.

– Rekeprøven som vi fikk tilsendt er fra uke 43, men det ble ikke funnet rester av emamectin i disse, sier Søvik.

Emamectin påvirker nervesystemet og vil i utgangspunktet ikke kunne påvirke skallskifte slik som flubenzuroner gjør. Halveringstiden i sediment for emamectin er beregnet til 164–175 dager (data fra Skottland).

– Spørsmålet er hvor langt avføring og fôrrester spres. De to nærmeste anleggene som avluste med emamectin i uke 38 ligger ca. 10 km fra der rekene ble fisket. Vi mangler kunnskap om hvordan dette stoffet eventuelt kan påvirke dypvannsreker, forteller Søvik.

Også mellom Stjernøya og Seiland ble det brukt mye emamectin i samme tidsrom, mens anleggene i sundet mellom Seiland og fastlandet har brukt bademidlene hydrogenperoksid, azametifos og deltametrin, spredt utover ukene 35 til 44. Disse anleggene ligger 15 km eller lengre fra der hvor rekene ble fisket. Bademidlene azametifos og deltametrin er nervegifter og påvirker heller ikke skallskiftet.

Umulig å analysere bademidler – fôrbaserte midler vil vise i resultatene

Dagens analysemetoder er ikke gode nok til å finne rester av kjemikaliene som brukes til badebehandling.

– Vi har undersøkt, men foreløpig ikke funnet noe laboratorium som kan påvise svært lave restkonsentrasjoner av disse stoffene i dyrene, sier Agnalt.

Selv i labforsøk har det vist seg å være umulig å påvise disse stoffene i reker som er døde som følge av påvirkning.

For fôrbaserte legemidler er situasjonen annerledes:

– Fôr og avføring som kan inneholde rester av disse stoffene synker ned og havner til slutt på bunnen. Her kan reker og andre dyr spise av restene, dermed kan de få i seg legemidler, sier Agnalt.

Oppsummert er dette status når det gjelder muligheten til å påvise ulike avlusingskjemikalier i dyr:

•    Bademiddelet hydrogenperoksid (H2O2) kan ikke analyseres siden det spaltes til vann og oksygen.

•    Bademidlene azametifos, deltametrin og cypermetrin: disse kan foreløpig ikke analyseres siden vi ikke kjenner til noe laboratorium som har gode nok analyser.

•    Fôrmidler: disse kan analyseres ved lave restkonsentrasjoner. I tillegg er det vist at sammensetning av fettsyrer er annerledes i reker som har spist fôrrester.

Rekene hadde ikke spist oppdrettsavfall

På grunn av mye plantebaserte råstoffer i laksefôret, kan forskerne finne ut om reker har spist oppdrettsavfall (fôrrester og avføring). Det gjøres ved å analysere rekene for å se om de inneholder forhøyede nivåer av fettsyrer som er karakteristiske for landplanter.

– Vi sammenlignet innholdet av fettsyrer i de bløte rekene fra Lyngen og Altafjorden med innholdet i reker fra andre steder i Norge. Vi fant ikke unormalt mye landbaserte fettsyrer i rekene fra verken Lyngen eller Altafjorden. Derfor er det sannsynlig at det var lite oppdrettsfôr i dietten til disse rekene, forteller Søvik.

Les også:

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse