Gå til innhold
Annonse
 Det mangler en entydig nomenklatur for karakterisering av gjellesykdom, mener artikkelforfatterne Mona Gjessing, Brit Tørud, Anne Berit Olsen. Foto: Veterinærinstituttet.
Det mangler en entydig nomenklatur for karakterisering av gjellesykdom, mener artikkelforfatterne Mona Gjessing, Brit Tørud, Anne Berit Olsen. Foto: Veterinærinstituttet.

Gjellelidelser hos oppdrettslaks har i lang tid vært et alvorlig dyrevelferdsmessig problem. Det påvirker fiskens totale helse, og gir også store tap for næringen. Årsakene kan være mange.

Annonse

Denne artikkelen er skevet av Mona Gjessing, Brit Tørud, Anne Berit Olsen ved Veterinærinsituttet for Norsk Fiskeoppdrett.

Gjelleproblemer kan skyldes sykdomsagens, miljøforhold, eller en kombinasjon av disse. Det mangler en entydig nomenklatur for karakterisering av gjellesykdom, noe som skaper forvirring og kan bidra til å forsinke oppklaring av slike sykdomstilfeller.

Sykdomsbegreper og diagnoser

Det benyttes i dag mange forskjellige betegnelser i forbindelse med gjellesykdom. Det kan f.eks. se ut som «proliferativ gjellebetennelse» (PGI) og «epiteliocystis» til dels brukes synonymt. Andre begreper som «haustsjuka», «prikkesjuka», «kronisk proliferativ gjellebetennelse», «proliferativ gjellesykdom» (PGD) og «multifaktoriell-» eller «kompleks gjellebetennelse» benyttes også noe om hverandre. Når vi skal lete etter tiltak for å unngå gjellelidelser eller i forbindelse med behandlinger, er det viktig å benytte mest mulig entydige begreper. Her vil vi vise noen eksempler som kan være uklare.

Epiteliocyster er en fellesbetegnelse på innkapslede bakteriekolonier inni epitelceller og her er det påvist ulike typer bakterier. De vanligste under norske oppdrettsforhold er antakelig Ca. Piscichlamydia salmonis og Ca. Branchiomonas cysticola. Særlig sistnevnte er assosiert med gjelleproblemer, men epiteliocyster kan også ligge inne cellene og se ut til å være harmløse.

«Epiteliocystis» er en sykdomsbetegnelse som gjerne brukes ved tilstander der man antar at det er epiteliocystene som er årsak til gjellesykdom. I noen tilfeller er omfanget av epitelicyster så omfattende (vurdert ved histopatologi) at det er grunn til å tro at de skaper problemer og da er det antakelig riktig å bruke begrepet «epiteliocystis». Sykdomsbetegnelsen «epiteliocystis» brukes også noen ganger når epiteliocyster blir påvist (ved histopatologi) samtidig med gjelleskade (makroskopisk synlig eller histopatologisk), men uten at man kan være sikker på at bakteriene er årsak til gjelleforandringene.

Smitteforsøk tyder på at det er en sammenheng mellom Ca.Branchiomonas cysticola og gjellesykdom med betennelsesceller og økt antall epitelceller. Dette er imidlertid en generell reaksjon som kan ha flere forklaringer. Derfor er det grunn til å være varsom med diagnosen «epiteliocystis» i slike tilfeller.

«Haustsjuka» («prikkesjuka») oppstod da man høsten 2008 så flere utbrudd der fisken hadde betennelse og vevsdød /nekrose («prikker») i gjellene. Samtidig var det forandringer inni fisken som blødninger, betennelse, nekrose og sirkulasjonsforstyrrelse. Mistanken om årsak til forandringene falt på mikrosporidien Desmozoon lepeophtherii.

«Proliferativ gjellebetennelse» («proli-ferative gill inflammation»/PGI) ble i sin tid beskrevet ut fra en spesifikk kombinasjon av histopatologiske funn alene uten å forholde seg til eventuelle agens som finnes der. Betegnelsen har til en viss grad blitt misoppfattet som synonymt med «epiteliocystis».

«Amøbegjellesykdom» eller AGD, forårsakes av amøben Paramoeba perurans, men sees ofte sammen med andre agens og skader på gjellene.

Brit Tørud er en av de tre artikkelforfatterne fra Veterinærinstituttet. Hun har fagansvar for fiskehelse, havbruk, villfisk og velferd. Foto: Veterinærinstituttet.
Brit Tørud er en av de tre artikkelforfatterne fra Veterinærinstituttet. Hun har fagansvar for fiskehelse, havbruk, villfisk og velferd. Foto: Veterinærinstituttet.

Komplekse årsaksforhold kan gjøre valg av terminologi vanskelig

Det er bare unntaksvis at vi er sikre på hvilke bakterier, virus, parasitter, alger, maneter, miljøfaktorer eller kombinasjoner av disse, som gir skadene vi ser. Det er med andre ord vanskelig å si noe sikkert om årsak og virkning.

Når det gjelder sykdomsdiagnoser, så er det få klart definerte når vi snakker om gjeller. To eksempler er AGD og «laksepox» som skyldes salmon gill pox virus (SGPV). Ved AGD er vevsendringene forholdsvis typiske og dersom det blir observert amøber med typisk morfologi for Paramoeba i tilslutning til slike lesjoner, settes en spesifikk sykdomsdiagnose.

Også for «laksepox» er det svært typiske funn, men det er anbefalt å støtte de histopatologiske funnene med positiv PCR for SGPV.

Kompleks gjellesykdom eller gjellelidelse (CGD – complex gill disease eller complex gill disorder) er begreper som mer og mer er tatt i bruk og er definert som histopatologiske funn som gir grunn til å tro at det er mer enn én årsak til sykdomsforandringene.

Særlig hos fisk som prøvetas etter at den er blitt klinisk syk, vil gjelleforandringene være så omfattende at det er vanskelig å si hva som kom først og sist. De histopatologiske funnene er da ofte
sammensatte og trolig resultat av en varierende kombinasjon av agens (bakterier, virus, parasitter), miljø og håndtering.

Artikkelen i sin helhet kan leses i den siste utgaven av bladet vårt Norsk Fiskeopprett.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse