– Norge må ta kontroll over fôret
– Når importen styrer fôret, styrer andre også matsikkerheten vår. Tiden for å handle er nå, skriver forfatterne fra samfunnsoppdraget i dette leserinnlegget.
I en tid preget av global uro, klimaendringer og økende press på matsystemene, har ikke Norge råd til å la være å satse på økt norsk fôrberedskap. Vi står midt i en global omstilling der matsikkerhet, verdiskaping og sosial trygghet må håndteres parallelt med ambisiøse klimamål.
I dag importerer vi over 90 prosent av fôrråvarene til havbruk og rundt 40 prosent av kraftfôret til husdyr. Dette gjør oss sårbare, svekker selvforsyningen og gir et unødvendig stort klimaavtrykk. For å ivareta matsikkerhet, verdiskaping og levende lokalsamfunn i hele landet, må vi først starte med fôret. Tar vi grep nå, kan vi øke norsk verdiskaping og skape nye arbeidsplasser.
20 forslag
Vi har derfor foreslått 20 konkrete tiltak som må starte allerede i 2026.
1) Vi trenger mål for hva som er bærekraftige fôrråvarer, og som gjør det mulig å velge fôrråvarer basert på dokumentert effekt – ikke antakelser.
2) Vi trenger et sammenhengende piloteringsløp som støtter utviklingen av nye fôrråvarer gjennom alle faser, slik at gode ideer faktisk blir kommersielle produkter.
3) Skal vi få norskproduserte fôrråvarer i stor skala, trengs en offensiv industripakke som reduserer risiko og gjør investeringer mulig. Myndighetene må utrede – og ta i bruk – de virkemidlene som faktisk virker.
4) Skal Norge lykkes med sirkulære verdikjeder, må vi prioritere industrielle symbioser der energi, råstoffer og areal brukes på tvers av aktører. Dette krever både nasjonale insentiver og kommunal planlegging som faktisk åpner for samarbeid.
De øvrige tiltakene handler om tydelig politisk styring av grønn energi til fôrindustrien, krav om dokumentert klimaavtrykk på importerte råvarer og et årlig ressursregnskap fra fôrprodusentene.
Vi foreslår full utnyttelse av marint restråstoff, insentiver for nye fiskerier og regelverksendringer som åpner for trygg bruk av nye råvarer og animalske biprodukter. I tillegg må økonomiske virkemidler stimulere til bedre kornkvalitet og økt produksjon av norske proteinråvarer, samtidig som krav og belønninger fremmer høyere grovfôrandel og bedre kvalitet i fôret til drøvtyggere.
Til slutt bør det etableres systemer for overvåking, europeisk produksjon og beredskapslagring av kritiske mikroingredienser.
Langsiktig samarbeid
Næringen må ta hovedansvaret, men politikerne må legge til rette.
Norsk landbruk og havbruk har allerede vist evne til å omstille seg og ta ansvar for miljø og bærekraft. Men næringen kan ikke løse dette alene. Det trengs et forpliktende langsiktig samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og forskning – forankret i et tydelig politisk eierskap til prosessen.
Uten gode rammevilkår og effektive insentiver, vil vi ikke lykkes. Initiativet kan likevel ikke overlates til politikerne alene – næringsaktørene må på sin side ta ansvar for å utvikle og ta i bruk nye løsninger, investere i innovasjon og sikre at omstillingen faktisk skjer.
Fôrberedskap er ikke et spørsmål vi kan skyve foran oss. Det er et veivalg som vil forme norsk matsikkerhet og verdiskaping i tiårene som kommer, og tiden for å handle er nå.
