Trygt for forbrukeren, men påvirker fisken

Introduksjonen av nye ingredienser i fôr har medført store forandringer innen fiskeoppdrett. Oppdrettsfôr inneholder i dag for det meste planteingredienser fordi det ikke er nok marine råvarer til å dekke den økende etterspørselen. Planter som ofte brukes i fiskefôr, er hvete og belgfrukter som soyabønner og erter.

«Grønt» fiskefôr 

Amritha Johnys avhandling tar for seg virkningen «grønt» fiskefôr kan ha på fiskens helse og på matsikkerhet. «Grønne» ingredienser i fiskefôr kan inneholde forurensende stoffer og ernæringsmotvirkende faktorer (ANF) som fytoøstrogener, som kan gi østrogenpåvirkning hos pattedyr, og muggsoppgifter. ANF kan påvirke fisken og bli overført i næringskjeden. I tillegg påvirker store mengder planteprotein i fôret muligens fiskens næringsopptak og dermed sluttproduktets kvalitet.   

Fôringsforsøk på laks og sebrafisk

I sin studie har Johny fôret sebrafisk (Danio rerio) og smoltifisert laks (Salmo salar L.) i flere uker med skreddersydde fôrtyper som inneholdt 15 % eller 30 % hvetegluten (WG), soyaproteinkonsentrat (SPC) og erteproteinkonsentrat (PPC), eller et kontrollfôr basert på kun fiskemel (FM). Alle ingrediensene er kommersielle produkter som brukes fôr i norsk fiskeoppdrett. Laksen ble eksponert for fem fôrtyper: FM, WG15, WG30, SPC15 og SPC30, mens sebrafisken i tillegg ble eksponert for PPC15 og PPC30.

Trygt for forbrukere

Johny studerte overføringspotensialet til 25 ulike muggsoppgifter og fytoøstrogener som ofte forekommer i korn og belgfrukter, ved å måle fôr og eksponert fisk med en nyutviklet multi-analytt metode. Analysene viste kun lave nivåer av én muggsoppgift i fôr som inneholdt hvetegluten, og av enkelte fytoøstrogener i SPC- og PPC-baserte fôrsammensetninger. Dette demonstrerer hvor effektive de moderne fôrprosseseringsteknologiene i norsk fiskeoppdrett er, og hvor godt grenseverdiene som myndighetene har satt for muggsoppgifter i fôr, fungerer. Det ble dermed heller ikke funnet overføring til fiskenes muskelvev, som bekrefter at forbrukere av lakseprodukter har svært lite risiko å bli eksponert for disse stoffene. 

Nedbrytning av fytoøstrogener i laks

Fraværet av fytoøstrogener i laksen etter opptak med soyabasert fôr, tydet på effektiv metabolsk nedbrytning. For å forstå disse prosessene, utviklet Johny modeller som gjør det mulig å studere metabolismen av fremmedstoffer, inkludert soya-isoflavoner (former for fytoøstrogener), med preparater av lakse-lever. Det viste seg at laks har evnen til å avgifte isoflavoner ved å kople de til sukkermolekyler som så skilles ut. Disse funnene indikerer at en opphopning av fytoøstrogener fra soyabasert fôr i oppdrettslaks, såkalt bioakkumulering, er usannsynlig og derfor medfører liten risiko for forbrukere.

Virkninger på fisken

Johny studerte mulige effekter av fôret på fiskene ved å analysere forandringer i det genetiske uttrykket til lever, tarm og muskler av eksponert laks. Minst påvirkning hadde SPC15-fôret, mens WG30 hadde størst effekt, særlig i tarmen på gener tilknyttet transport av lipoproteiner, sterolmetabolisme, immunitet, samt vevsstruktur og -integritet. Studien bekrefter dermed resultatene fra tidligere forskning på effektene soyaproteinkonsentrat har på laks. Imidlertid viste analysene også at fôr med en høy andel av hvetegluten, påfører laksen ernæringsbetinget stress og symptomer som liknet glutensensitivitet hos mennesker. Hos sebrafisk som fikk plantebasert fôr, var forandringene i det genetiske uttrykket i musklene moderate, men tydeligst for SPC30 i sammenligning med FM-kontrollfôr, PPC- eller WG-holdig fôr. 

Amritha Johny konkluderer med at bruk av de hyppigst brukte, plantebaserte ingredienser i fiskefôr (WG, SPC, PPC) ikke utgjør grunn til bekymring for forbrukere av lakseprodukter når det kommer til potensielle helserisikoer fra overføringen av muggsoppgifter og fytoøstrogener. Likevel kan høye andeler av hvetegluten og soyaproteinkonsentrat i fôret ha skadelige virkninger på fisken.