Ønskeliste i skattepolitikken

Stortingsvalgkampen er i full gang, og hele spekteret av partier kjemper om oppmerksomhet fra både eksisterende og potensielle velgergrupper. For oss som er over gjennomsnittet interessert i skatt og skattepolitikk, er det gledelig å se at skatt seiler opp som et av de heteste temaene på vei inn i valgkampinnspurten. Temaene som debatteres spenner vidt, og gjelder både arbeidstakere, selskaper og eiere, og mye taler for at det kan gå mot en del betydelige skatteendringer – i hvert fall dersom vi får et regjeringsskifte. Forslagene bærer imidlertid preg av å være ganske generiske, og jeg har derfor tillatt meg å lage en listen skattepolitisk ønskeliste med havbruksbriller på.

Det er fristende å starte ønskelisten med at grunnrenteskatt på havbruk må avskaffes, og det er neppe mange oppdrettere som ville være uenig i et slikt ønske, men i dagens politiske landskap fremstår ikke et slikt ønske som spesielt realistisk. Et mer realistisk ønske er en reduksjon av skattesatsen, for eksempel til 15 %. På den ene side vil dette naturlig nok redusere skattekostnadene i næringen (og skatteprovenyet til staten), men på den annen side vil en mindre differanse mellom ordinært skatteregime og særskatteregime bidra til at insentivet til å gjøre skattemotiverte omorganiseringer, investering mm blir lavere – i sum tror jeg det vil være positivt både for forvaltningen og for selskapene.

Normprisrådet har allerede vært gjenstand for en noe uvanlig politisk debatt, hvor det tilsynelatende har vært flertall på Stortinget for å avvikle prisrådet, men uten at noen av de involverte partiene klarte å skaffe flertall for eget forslag. Det høres tilforlatelig ut med normpris, og erfaringene fra f.eks. petroleumsskatteregimet er gode, men laks og ørret er noe helt annet enn generiske petroleumsprodukter. De foreløpige erfaringene med prisråd for havbruk viser store sprik mellom faktiske inntekter og normprisfastsatte inntekter, og avvikene går i alle retninger – noen overbeskattes og noen underbeskattes, og avvikene kan være betydelige. Tilhengere av normpris vil kontre med at avvikene skyldes aggressiv skattetilpasning fra selskapenes side, men min erfaring er at vi finner store avvik både hos helintegrerte selskaper og hos selskaper som i praksis selger all sin produksjon til uavhengige tredjeparter. Jeg tror erfaringene så langt medfører at prisrådet ikke vil overleve valgkampen.

Når grunnrenteskatten først ble innført, var tilhengerne av skatten svært opptatt av å fremsnakke verdien av kontantstrømsprinsippet, noe som særlig gir utslag i det umiddelbare investeringsfradraget. For byråkratene i Finansdepartementet betyr dette at staten er medinvestor i selskapene, noe som er med på å begrunne de tilhørende skatteinntektene. Erfaringene med grunnrenteskatt viser imidlertid at verdien av dette fradraget er beskjeden, og det er flere årsaker til det. Én årsak er naturlig nok at mange selskaper – og særlig de større – har omorganisert seg med «landselskaper» og «sjøselskaper» for å kunne synliggjøre (og prise) verdiskapingen gjennom hele verdikjeden. Med en slik organisering har investeringsfradraget ingen verdi. Men et annet problem med fradraget er at det ikke kan utnyttes dersom man også driver virksomhet som ikke er grunnrenteskattepliktig – for eksempel med særtillatelser. Skatteetatens seneste praksis tilsier også at både samdrift og samlokalisering kan hindre investeringsfradrag – selv om det bare er snakk om ordinære matfisktillatelser! Om dette er juridisk riktig er en annen diskusjon, men det er ingen tvil om at denne type begrensninger relativt sett treffer litt mindre selskaper svært hardt – altså selskaper som ikke har omorganisert seg i land og sjø. Etter min mening bør omfanget av investeringsfradrag utvides betydelig for at det skal kunne gi de «medinvestoreffektene» som Finansdepartementet selv fremsnakker.

De mindre selskapene skulle tilsynelatende skjermes fra grunnrenteskatten, gjennom bunnfradrag. Tilsynelatende et legitimt hensyn, men den positive effekten dempes ganske betydelig ved at også de aller minste selskapene må forholde seg til den betydelig økte administrative byrden som følger av grunnrenteskatten. Bunnfradraget begrenser nemlig ikke rapporteringskravene, og denne kompleksiteten medfører betydelig økte kostnader også for små selskaper. Jeg går ikke inn i debatten om legitimiteten og lovligheten til bunnfradrag som sådan, men dersom de mindre oppdretterne skal skjermes fra grunnrenteskatten, bør de også skjermes fra den økte rapporteringsbyrden.

Det er vanskelig å komme utenom formuesskatten på en slik ønskeliste. Formuesskatt er naturligvis ikke noe særegent for havbruksnæringen, men de siste års endringer av skattegrunnlaget for oppdrettskonsesjoner har åpenbart medført en betydelig økt skattebyrde for oppdrettere. Nå vet vi også at skatteetaten er på krigsstien og vurderer endringssaker som gjelder verdsettelse av konsesjoner for skatteformål, så problemstillingen er i aller høyeste grad levende. Jeg kunne skrevet mye om formuesskatten, men nøyer meg å peke på et par helt sentrale poenger:

• Skatten må betales uavhengig av lønnsomhet i underliggende drift
• Kombinasjonen av selskapsskatt, grunnrenteskatt, utbytteskatt og formuesskatt kan medføre ekstremt høyt totalt skattetrykk hvis man ser eier og selskap under ett
• Formuesskatten diskriminerer norske eiere, og er nok med å bidra til stadig større inntog av utenlandske investorer i verdikjeden i norsk havbruk

Det er populært å snakke om fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital (hvilken kapital er ikke arbeidende?), og det vil være et skritt i riktig retning, men det aller viktigste er å se på det totale skattetrykket for norske bedriftseiere. Før 2009 hadde skatteloven en særregel om «begrensning i samlede skatter» – kanskje denne bør opp av skuffen og reformeres?

Får jeg oppfylt ønskene mine? I likhet med de fleste andre ønskelister er nok sannsynligheten for det ganske lav, men det er i hvert fall lov å håpe på at politikere fra alle partier kaster et ekstra blikk mot næringslivet langs kysten og verdiskapingen som skjer der når skattepolitikken utformes, forhåpentligvis på en måte som gir insentiver til fortsatt investering, verdiskaping og bygging av arbeidsplasser!