Havbruksnæringen – regulering av tillit ikke tonn

Trude Borch Trude Borch

Seniorforsker, Akvaplan-niva

Fiskeri- og havbruksminister Marianne Næss har uttalt at det ikke skal handle om hvor mye som produseres, men om effekten av produksjonen på fiskevelferd og havmiljø. Vi skal gå fra regulering av tonn til regulering av tillit sier hun.

En slik dreining i reguleringsregime forutsetter ny kunnskap om hva som er naturens tåleevne samt nye metoder og verktøy for å måle faktisk miljøpåvirkning, overvåke lakselus og rømming. Alle som har vært involvert i forvaltning av havbruk vet at dette vil bli en krevende overgang. Her må både forsknings- og teknologimiljøene levere nytenkning. Myndighetene må beslutte grenseverdier og målemetodikk samt sørge for sertifiseringsordninger for bedrifter og personell som skal utføre overvåkingen.

Utviklingen av metoder for å måle miljøpåvirkning pågår kontinuerlig i norske forskningsmiljøer. Det samme gjelder for utviklingen av verktøy for å overvåke andre «næring-havmiljø» interaksjoner som giftige alger eller maneter med tanke på tidlig varsling. Her tar forskningsmiljøene også i bruk avansert autonom og fjernstyrt havteknologi, havdroner, avanserte målesensorer og DNA baserte metoder.

Sanntids overvåking og varsling

e-Lice er et avsluttet prosjekt som kombinerte sensorteknologi og kunstig intelligens for tidlig deteksjon og overvåking av lakseluslarver i vannet. Målet var å danne grunnlag for et varslingssystem slik at oppdrettsnæringen kan forebygge og få økt kontroll med lakselus. I prosjektet har det vært anvendt en optisk undervannssensor som tar høyoppløselige bilder av plankton, partikler, og lakselus når disse passerer gjennom en lysstripe i sjøvannet. Videre så er det utviklet en algoritme som viste seg å fungere for å kunne analysere bildene ved hjelp av KI! Til tross for disse positive resultatene så gjenstår det ennå å utvikle selve verktøyet for varsling. 

Et annet spennende forskningsprosjekt er JellySafe som handler om å forstå, overvåke og begrense skadeeffektene fra kolonimaneten perlesnormanet på norsk oppdrettslaks og havbruk. Perlesnormanet har over de siste årene dukket opp i store mengder langs norskekysten og forårsaket store skader og høy dødelighet i oppdrettsanlegg, inkludert tap av millioner av fisk i enkelte tilfeller. Dette skyldes manetens kraftige neslegift og de lange kolonikjedene som kan komme inn i merdene. Hovedformålet med prosjektet er å skaffe til veie mer kunnskap om perlesnormanetens biologi, økologi og oppblomstringsmekanismer, inkludert genetisk variasjon og utbredelse. I tillegg skal det utvikles verktøy og metoder for overvåking og tidlig varsling av manetoppblomstringer slik at næringen kan forberede tiltak før laksefisk blir eksponert. Det er for tidlig å si noen om resultater her, men ny kunnskap kommer. Det er helt sikkert!

Havbunnsundersøkelser

Det har alltid være et stort fokus på effektene av akvakultur på havbunnen. De lovpålagte B og C-undersøkelsene som innebærer innhenting av sedimenter ved hjelp av en grabb er sentralt i dette. Formålet med det såkalte AQUAeD-prosjektet er å utvikle en ny, DNA-basert metode for overvåking av havbunnspåvirkning som er raskere, enklere, mer kostnadseffektiv og potensielt mer presis enn dagens manuelle metoder. Prosjektet, som nå er avsluttet, har lykkes i å identifisere noen bestemte mikrober som kan fungere som biologiske indikatorer på miljøtilstanden på havbunnen under oppdrettsanlegg. Disse funnene kan legge grunnlaget for nye standarder i miljøovervåking på havbunnen. 

Havbunnen er også fokus i prosjektet VDWS Transition men her er temaet koraller og andre bunnarter som antas å være følsomme for havbrukspåvirkning, men hvor det mangler kunnskap for å vurdere dette. Når det er kunnskapsmangel så baserer forvaltningen seg på føre-var prinsippet når de eksempelvis avslår søknader om akvakultur-etablering. Dette for å være på den sikre siden, men i strid med ønsket om en kunnskapsbasert forvaltning som typisk vil gi mindre rom for «juridisk skjønn». Formålet med prosjektet er å utvikle metoder og indikatorer for å vurdere faktiske effekter av akvakultur på koraller, svamper osv. Til dette anvendes en kombinasjon av DNA metoder, visuell kartlegging med ROV utstyr med kamera og laboratorie-eksperimenter. 

Hvordan gå fra forskning til forvaltning?

Prosjektet e-Lice lykkes ikke i å komme helt i mål med utviklingen av et sanntids overvåkingssystem for lakselus-larver. Også, i kjølvannet av AQUAeD prosjektet så har teamet jobbet med å implementere eller selge inn den DNA baserte metoden som ble utviklet. De har imidlertid ikke lykkes i dette og mener at forklaringen på dette er at den foreslåtte nanopore sekvenseringen er for kompleks. Det er altså ikke rett frem å gå fra innovasjoner i verktøy fra forskerhold til at dette implementeres i forvaltning. Så hva må til? Hvordan foregår regelendring i oppdrettsforvaltningen?

«Top down» eller «from below»

Det nåværende forvaltningssystemet for vekst i norsk akvakultur er styrt etter modellert lakselus nivå i 13 produksjonsområder langs Norskekysten. Med den nye havbruks-meldingen skal altså «faktisk miljøpåvirkning» telle mer. En slik endring kan i hovedsak finne sted på to måter: som følge av nye lover eller forskrifter fra myndighetene, altså «top down», eller som følge av endringer i administrative praksis, «from below». Mange mener at det er slik praksisendring som man har sett eksempler på i Statsforvalterens håndtering av koraller, svamper o.l. i tilknytning til akvakultur-søknader. 

Tillit til tiltak

Når både lovgiver, forvaltning og næring nå skal gi «faktisk miljøpåvirkning» større betydning, ligger det også et mulighetsrom i å koble endringer ovenfra og nedenfra tettere sammen. Klare rammer i lov og forskrift kan gå hånd i hånd med en mer dynamisk praksis der ny kunnskap og nye metoder faktisk får konsekvenser for hvordan enkeltsaker vurderes. 

I beslutningen om nye forvaltningssystemer bør det derfor inngå en tydelig plan for evaluering og justering, slik at regelverket utvikler seg i takt med forskningen. Da blir ikke trafikklys, terskelverdier eller nye indikatorer statiske sannheter, men verktøy som hele tiden kan forbedres. Hvis myndigheter, forskere og næring sammen sørger for at forskningsbasert kunnskap ikke bare høres, men også brukes, kan vi styrke tilliten – både til tiltakene og til at vi i fellesskap kan utvikle en mer bærekraftig og kunnskapsbasert havbruksforvaltning.