Har kartlagt hvilke anlegg som smitter naboene med lus
Havforskningsinstituttet håper at resultatene kan hjelpe oppdrettsnæringen med å redusere luseproblemet.
I en ny rapport fra Havforskningsinstituttet har forskerne sett på hvordan lakselus sprer seg mellom oppdrettsanlegg, og hvilke anlegg som bidrar med mye eller lite smitte til andre anlegg. Rapporten ble ifølge HI laget etter spørsmål fra næringen.
– Siden vi allerede har modeller som viser hvordan lakselus fra oppdrettsanlegg blir fraktet med strømmen og smitter villfisk, var mye av jobben gjort. Dermed var det lett å si ja da vi fikk forespørsel om å lage en slik rapport, sier forskningssjef Ingrid Askeland Johnsen.
Nå håper hun at den nye rapporten kan bidra med hjelp når næringen skal ta strategiske avgjørelser for å redusere problemet med lakselus.
Vet hvilke anlegg som produserer lus
Rapporten er full av grafer og figurer som viser:
- hvor mange lakseluslarver som slippes ut fra hver eneste lokalitet og treffer en annen lokalitet
- hvor mange som slippes inn på de samme lokalitetene fra andre anlegg
- hvordan lusene blir fraktet mellom anleggene
– Lakselus har i mange år vært et stort problem både for oppdrettsnæringen og villaks og sjøørret.
Rekordvarme gir ekstra mye lus
Lusen er en parasitt, og den trives ekstra godt når sjøtemperaturen er høy.
– I fjor ble sjøvannet rekordvarmt, og varmen holdt seg utover høsten. Dermed fikk lusene ekstra gode forhold over en lengre periode enn vanlig, og det ble veldig mye lus og en stor jobb for mange oppdrettere når de skulle holde nede nivået av lus i anleggene, sier Johnsen.
Bruker modeller for å få svar
Havforskningsinstituttet skriver at de bruker avanserte matematiske modeller for å beregne hvordan lakselus sprer seg.
Forskerne har brukt innrapportert temperatur, antall hunnlus på oppdrettsfisken og hvor mange oppdrettsfisk som står på hver lokalitet for å beregne utslipp av lakselus fra alle lokaliteter.
– Modellen vi har brukt her, er den samme som vi bruker til å modellere hvordan lakselus fra oppdrettsanleggene påvirker villfisken.
Samme metode er også tidligere brukt til å påvise hvordan lakselus sprer seg mellom oppdrettsanlegg.
Basert på opplysningene som er lagt inn i modellen, beregner forskerne utslipp av lakseluslarver fra hver lokalitet, hvordan de blir transportert med strømmen og konsentrasjonen av lakseluslarver i perioden de er smittsomme for fisk.
Utviklingen og atferden til lakselusa er styrt av temperatur, lys og saltholdighet i det omkringliggende vannet.
– Vi ser at mengden lakseluslarver som blir produsert i et område, er sterkt avhengig av når fisken blir satt i sjøen. Produksjonssyklusen for laks er typisk omtrent to år, derfor har vi også inkludert to år i rapporten, sier Johnsen.
Modelleringene forskerne har gjort, viser også at det skjer store endringer bare i løpet av ett døgn.
– Dette er typisk for spredning i fjorder. Skapninger som har evne til å plassere seg på et visst dyp i havet samler seg ofte i områder med møtende vannmasser.
Det samme skjer med fiskeegg og -larver. Vannet nær overflaten er hele tiden i bevegelse med endringer i vannføring, vind og tidevann.
– Resultatene som er presentert i rapporten er gjennomsnittssituasjonen over ett år, men variasjonen time for time er inkludert i dette gjennomsnittet.
Hva med villaksen, sjøørreten og sjørøyen?
Johnsen påpeker at forskerne denne gangen bare har sett på smitte mellom oppdrettsanlegg.
– Smitte til villfisk er ikke vurdert i denne rapporten. Selv om et anlegg ikke smitter naboanlegget, kan lus fra dette anlegget selvsagt smitte villaks, sjøørret og sjørøye.
Tar næringen i bruk rapporten?
Nå er hun spent på om næringen tar i bruk rapporten som de ønsket seg.
– Vi har identifisert anleggene som produserer og sprer mest lus, nå er det opp til næringen å rette innsatsen dit den får størst effekt, sier hun.
Ett forbehold tar hun likevel.
– Rundt 40 anlegg har tatt i bruk nedsenkede anlegg, noe som reduserer luseproblemet. Men det finnes ikke noe nasjonalt register over dette, så i våre beregninger har vi gått ut fra at alle lokalitetene bruker åpen overflateteknologi siden det vil stemme for de aller fleste, sier Johnsen.
Hun legger til at resultatene for eksempel kan brukes til å vurdere om det var anleggene med størst behov som ble nedsenket, eller om det er andre lokaliteter som enten burde hatt senkede merder eller tatt i bruk andre lusereduserende teknologier.
Hele rapporten «Smittevegar lakselus – Mellom anleggslokalitetar i 2024 og 2025» kan leses her.
