Innlegg:
Fra behandling til forebygging
Publisert
Teksten under er et bearbeidet sammendrag av Eirik Bierings innlegg på symposiumet «Fiskeri og havbruk på naturens premisser», arrangert av Komité for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi 22. oktober 2025.
Lakselus er et marint krepsdyr som utelukkende parasitterer laksefisk. Den kan ikke leve i ferskvann og benytter ingen andre arter som vert. Uten oppdrett ville det langs norskekysten vært få stasjonære bestander av laksefisk som kunne opprettholde stabile lusepopulasjoner. Med fremveksten av oppdrettsnæringen har dette bildet endret seg fundamentalt.
I dag finnes det til enhver tid mellom 400 og 500 millioner potensielle verter langs kysten. Siden næringens tidlige fase på 1970- og 80-tallet har lakselus utviklet seg til å bli den største enkeltutfordringen for norsk havbruk. I dag er det påvirkningen på vill laksefisk som legger føringer for produksjonskapasiteten gjennom trafikklyssystemet.
Lakselusas biologi gjør den særlig krevende å håndtere. Den sprer seg via pelagiske larver som kan transporteres over store avstander med havstrømmene. En voksen hunnlus kan produsere mellom 5.000 og 20.000 larver i løpet av livet, noe som gir et betydelig spredningspotensial – både mellom oppdrettsanlegg og fra oppdrett til villfisk. Dette forsterkes av at åpne merder fortsatt er den dominerende produksjonsformen.
Historisk har bekjempelsen av lakselus i stor grad vært basert på medikamentell behandling. Over tid har det imidlertid utviklet seg resistens mot samtlige virkestoffer som har vært i bruk. Da trafikklyssystemet ble innført i 2016–2017, sammenfalt dette med økende resistensproblemer, og næringen måtte i stor grad gå over til ikke-medikamentelle metoder.
Disse metodene har bidratt til redusert medikamentbruk, men har samtidig gitt nye utfordringer. Mange av tiltakene er forbundet med belastning på fisken, og er koblet til økt dødelighet og økt risiko for sykdom. Både resistenssituasjonen og velferdskonsekvensene peker derfor i samme retning: fremtidens lusekontroll må i større grad baseres på forebygging fremfor behandling.
Forebygging handler i praksis om å redusere eller forhindre kontakt mellom lus og fisk. Dette kan gjøres gjennom teknologiske løsninger eller ved å endre produksjonsstrategien. Utsett av større smolt reduserer tiden fisken tilbringer i sjø, og dermed også perioden den er eksponert for lus. Nedsenket produksjon plasserer fisken under det såkalte lusebeltet, mens flytende lukkede anlegg henter inn vann fra dypere lag. Felles for disse løsningene er at de søker å etablere en fysisk barriere mellom parasitt og vert.
Erfaringene med slike tiltak er lovende. Brukt alene eller i kombinasjon gir de dokumenterte effekter både på lusekontroll og fiskevelferd.
Utfordringen i dag er ikke mangel på tilgjengelige løsninger. Den ligger i tempoet og omfanget av implementeringen. Skal lakselus håndteres på en måte som både ivaretar villfisk, fiskevelferd og næringens utviklingsmuligheter, må forebyggende strategier tas i bruk i langt større grad enn i dag.
