Innlegg:
Biologiens plass i reguleringen av havbruk
Teksten under er et bearbeidet sammendrag av Øyvind Oalands innlegg på symposiumet «Fiskeri og havbruk på naturens premisser», arrangert av Komité for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi 22. oktober 2025.
Norsk havbruk står i et spenningsfelt mellom biologiske realiteter og økende regulatoriske ambisjoner. Utviklingen i næringen må forstås i lys av fiskens biologi, produksjonens varighet og de virkemidlene som faktisk står til rådighet for å forbedre dyrevelferd og bærekraft.
Over flere tiår viser produksjonsdata at samlet dødelighet i lakseoppdrett har vært relativt stabil, og i enkelte perioder svakt fallende. Samtidig innebærer nye regulatoriske mål, som et foreslått krav om maksimalt fem prosent dødelighet, en vesentlig skjerping sammenlignet med det som aksepteres i andre husdyrproduksjoner.
Et sentralt poeng er at direkte sammenligninger av total dødelighet mellom ulike produksjonsdyr ofte er misvisende. Laks har en grunnleggende forskjellig biologi fra landlevende husdyr, og produksjonstiden er betydelig lengre. Total dødelighet gjennom hele livssyklusen gir derfor et lite presist bilde. Ser man i stedet på månedlige dødelighetsrater, fremtrer et mer nyansert bilde.
Gjennomsnittlig månedsdødelighet i sjøfasen for laks er om lag en tredel av dødeligheten i svineproduksjon, noe under halvparten av dødeligheten i kyllingproduksjon, og rundt to tredeler av dødeligheten i lammeproduksjon. For å nå et mål om fem prosent total dødelighet må lakseoppdrett dermed oppnå månedlige dødelighetsnivåer som ligger betydelig lavere enn det som observeres i noen av de største landbaserte husdyrproduksjonene.
Disse biologiske forskjellene bør være styrende både for politikkutforming og offentlig debatt. Det illustrerer behovet for arts- og produksjonstilpassede indikatorer, fremfor generelle mål som ikke tar hensyn til biologisk og produksjonsmessig kompleksitet.
Næringen har samtidig respondert på produksjonsutfordringer gjennom målrettet forskning og utvikling. Dette inkluderer utvikling av nye vaksiner, bruk av genomisk seleksjon for økt sykdomsresistens, forbedrede driftsrutiner og implementering av ny teknologi. Lukkede og delvis lukkede anlegg, storsmolt, Smart Farming-løsninger og KI-basert overvåking er eksempler på verktøy som tas i bruk for å redusere risiko og forbedre fiskevelferden.
Erfaringer og produksjonsdata fra Mowi viser at slike tiltak kan gi betydelige forbedringer på konkrete sykdomsutfordringer, med målbare effekter på både produktivitet og bærekraft. Samtidig pågår det omfattende forskningsinnsats på områder der utfordringene fortsatt er betydelige, og nye teknologiske løsninger er i ferd med å tas i bruk i stadig større skala.
Det er avgjørende at regulering og vurderingskriterier reflekterer biologiske forskjeller mellom produksjonsdyr. Nye metoder og teknologier tar tid å utvikle og implementere, men havbruksnæringen har i dag en bredere og mer målrettet teknologisk verktøykasse enn noen gang tidligere. Denne porteføljen brukes i økende grad tilpasset den enkelte lokalitets beskaffenhet, med mål om å sikre en utvikling som er velferdsmessig, miljømessig og økonomisk bærekraftig.
Skal havbruket lykkes videre, må reguleringene bygge på biologisk forståelse, realistiske mål og anerkjennelse av den faktiske utviklingen som skjer i næringen.
