Innlegg:
Dyreetiske blindsoner i fiskeri og havbruk
Teksten under er et bearbeidet sammendrag av Espen Gamlunds innlegg på symposiumet «Fiskeri og havbruk på naturens premisser», arrangert av Komité for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi 22. oktober 2025.
Regjeringen har som mål at Norge skal være verdensledende på dyrevelferd. Samtidig viser praksis at dette målet i begrenset grad gjelder fisk. I fiskeoppdrett står vi overfor betydelige etiske utfordringer, ikke minst fordi oppdrettslaks utgjør en stor andel av produksjonsdyrene i Norge, og fordi velferden gjennomgående er dårlig.
Dyrevelferdsloven slår fast at også fisk har egenverdi og skal beskyttes mot unødige påkjenninger. Likevel er avstanden stor mellom lovens idealer og virkeligheten i oppdrettsnæringen, der dødeligheten er høy og lidelsen omfattende. Dette reiser grunnleggende etiske spørsmål.
Dyrevelferdsetikken kretser rundt to hovedspørsmål. For det første: Er det etisk rettferdiggjort å bruke dyr til menneskelige formål, som mat og forskning? For det andre: Hvis svaret er ja, hvordan kan vi sikre etisk forsvarlig dyrehold? Den såkalte abolisjonistiske tilnærmingen svarer nei på det første spørsmålet, og hevder at dyr har rettigheter som utelukker utnyttelse. Den reformistiske tilnærmingen aksepterer bruk av dyr, men stiller krav om bedre velferd og levekår.
I Norge dominerer den reformistiske tilnærmingen. Problemet er at den i praksis har vist seg for svak i møte med de omfattende velferdsproblemene i fiskeoppdrett. Som samfunn har vi akseptert at menneskelige interesser – som arbeidsplasser, verdiskaping og tradisjoner – ofte veier tyngre enn dyrenes behov. Men tradisjoner kan ikke fritas fra etisk vurdering, og våre interesser må veies opp mot dyrenes lidelser.
Vi vet i dag mye om fiskens evner og behov. Fisk føler smerte, har hukommelse og subjektive opplevelser. Likevel behandles de ofte som om de mangler disse egenskapene. En viktig forklaring er fiskens lave moralske status. De lever under vann, har lav «bambifaktor» og vekker i liten grad empati sammenlignet med landdyr. Denne moralske blindheten bidrar til at fiskens reelle verdi ikke anerkjennes, til tross for solid forskningsbasert kunnskap om deres kognitive og emosjonelle evner.
Samfunnet aksepterer i stor grad lidelse og død blant fisk nettopp fordi de ikke når frem til våre følelser på samme måte som pattedyr og fugl. Denne forskjellsbehandlingen lar seg vanskelig etisk forsvare.
Lov om dyrevelferd gir uttrykk for at dyr har egenverdi, men tillater samtidig utnyttelse så lenge den anses nødvendig. I praksis betyr dette at dyrenes interesser ofte taper når de står i konflikt med menneskelige hensyn. Dyr, inkludert fisk, gis i realiteten primært instrumentell verdi.
Avviklingen av pelsdyrnæringen viser at samfunnet kan trekke etisk begrunnede grenser for dyrehold. Der ble formålet vurdert som utilstrekkelig til å rettferdiggjøre lidelsen, og god velferd ble ansett som uoppnåelig. Dette bør gi grunnlag for en bredere etisk vurdering av andre former for dyrehold, som fiskeoppdrett, der millioner av fisk lider og dør hvert år.
Skal dyr sikres et reelt rettsvern, bør de tilkjennes rettigheter og status som rettssubjekter, tydelig forankret i lovverket. Det vil styrke beskyttelsen av dyrenes interesser sammenlignet med dagens situasjon. I tillegg må alvorlige brudd på dyrevelferdsloven møtes med strengere straffereaksjoner.
Til syvende og sist må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvis et dyrehold ikke kan drives på en etisk forsvarlig måte, bør det da tillates i det hele tatt?
