Innlegg:
Hva vil regjeringen gjøre med havbruket?
Teksten under er et bearbeidet sammendrag av Even Sagebakkens innlegg på symposiumet «Fiskeri og havbruk på naturens premisser», arrangert av Komité for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi 22. oktober 2025.
Havbruk er en av bærebjelkene i norsk verdiskaping. Det er også en næring som står ved et veiskille. Nettopp derfor har regjeringen lagt ned betydelig arbeid i havbruksmeldingen, og derfor er det positivt at Stortinget stiller seg bak hovedlinjene i meldingen. Det gir forutsigbarhet og gjør det mulig å rette blikket fremover og konsentrere oss om oppfølgingen.
En sentral forutsetning i dette arbeidet er god dialog med dem som berøres av endringene. Den norske modellen bygger på å lytte, forstå og deretter handle. Samtidig er det avgjørende å holde tempoet oppe. Når det nå er bred enighet om behovet for endring og om de overordnede prinsippene som skal ligge til grunn, er det nødvendig å handle mens mulighetsrommet er der. Norge – og verden – har ikke råd til å bruke mer tid enn nødvendig på å ruste havbruksnæringen for fremtiden. Mat fra havet vil være en viktig del av den globale omstillingen mot større bærekraft.
Oppfølgingen av havbruksmeldingen er lagt opp i tre hovedspor.
Det første handler om regulering av lakselus. Målet er å finne den mest effektive måten å regulere utslipp på for å nå miljømålene. Her vil vi ta utgangspunkt i vitenskapen. Regjeringen vil derfor bestille et bredt naturfaglig kunnskapsgrunnlag fra relevante forskningsmiljøer, med oppdrag om å vurdere hva som er et akseptabelt utslipp av lakselus. Dette kunnskapsgrunnlaget vil bli offentliggjort, i tråd med prinsippet om en åpen prosess.
På bakgrunn av dette vil departementet utrede ulike modeller for luseregulering og sende forslag på høring, slik Stortinget har bedt om. Det legges opp til åpne prosesser, med dialogmøter der forslagene gjennomgås og berørte parter kan stille spørsmål. Parallelt vil det bli utarbeidet et nytt regelverk for telling og rapportering av lus, også dette med høring og mulighet for innspill.
Det andre sporet i oppfølgingen gjelder selve akvakulturtillatelsen. Her er et sentralt spørsmål hvilke krav som bør stilles i den enkelte tillatelse, og hvilke krav som bør gjelde likt for alle gjennom generelt regelverk. Også dette arbeidet vil skje gjennom åpne prosesser og høringer, der næringen og andre berørte aktører får anledning til å bidra.
Grunnprinsippet i havbruksmeldingen er et tillatelsessystem basert på faktisk miljøpåvirkning og individuelle insentiver. Målet er at det skal lønne seg å drive bærekraftig og med god fiskevelferd, og at lave utslipp skal gi konkurransefortrinn.
Når et nytt tillatelsessystem begynner å ta form, er det naturlig å se på rammene rundt systemet. Det gjelder blant annet tildeling av tillatelser, organiseringen av forvaltningen og hvordan dialogen mellom myndigheter og næring skal fungere fremover. Mange er utålmodige, og det er forståelig. Det er vi også. Derfor vil tempo være et gjennomgående hensyn i arbeidet.
Samtidig må prosessene skje i riktig rekkefølge. Selv om arbeidet organiseres i tre spor, betyr ikke det at ett område må være ferdig avklart før arbeidet med de neste starter. Mye vil skje parallelt. Likevel er rekkefølge viktig for å sikre bred involvering og godt samspill.
Havbruk er en kompleks biologisk produksjon, og forvaltningen må speile denne kompleksiteten. Vi har overlappende forvaltningsnivåer – kommunale, regionale og statlige – og vi regulerer en næring som opererer tett på naturens egne systemer. Det gir begrensninger, men også muligheter. Mer kunnskap kan gi bedre og raskere beslutninger, og digitalisering og datadeling har et stort potensial. Havbruksnæringen ligger langt fremme i bruk av ny teknologi og kunstig intelligens, og dette er verktøy vi også vil ta i bruk i overvåking, deling og læring.
Jeg har stor tro på at vi kan bygge et havbruk for fremtiden. Ikke bare fordi næringen selv er fremoverlent, men fordi vi har sterke kunnskapsmiljøer og en samfunnsmodell der politikk, forskning og næring møtes. Det er i dette samspillet løsningene finnes.
Ambisjonen er ikke bare økt verdiskaping innenfor bærekraftige rammer, men at bærekraften i seg selv skal være motoren for videre utvikling. Et mer mangfoldig havbruk, med flere produksjonsformer, flere arter, flere produkter og større grad av sirkularitet, er en del av dette bildet.
Økosystemene vi forvalter er komplekse. Nettopp derfor er samarbeid, dialog og åpenhet avgjørende. Målet er klart: å legge grunnlaget for et fremtidsrettet havbruk der hensynet til miljø, fiskevelferd og verdiskaping trekker i samme retning.
