Miljøgifter fra oppdrettsanlegg – hvordan kan dette skje?
Miljøskadelige stoffer er nylig avdekket ved norske oppdrettsanlegg. Regelverket skal beskytte både naturen og oppdretterne mot forurensning. Så hvordan kan dette likevel skje?
Oppdrettsnæringen bruker ulike kjemikalier i driften av åpne anlegg i sjøen. Stoffene skal blant annet hindre begroing og bekjempe lakselus, og anses som nødvendige for god fiskevelferd. Men når de havner i naturen, kan de også skade andre organismer.
Flere av stoffene som ble funnet har vært i bruk i Norge i over 20 år. Nå ser vi høye konsentrasjoner – også langt unna anleggene. Det gir grunn til å spørre: Er dagens reguleringer i tråd med føre-var-prinsippet? Og blir eksisterende kunnskap hensyntatt?
Godkjente stoffer, men fortsatt problematiske
Et eksempel er tralopyril, som er godkjent til bruk på oppdrettsnøter for å hindre begroing. Stoffet er klassifisert som meget giftig for vannlevende organismer. Tralopyril anses som et miljøvennlig alternativ fordi det skal brytes raskt ned i sjøvann.
Vi fant tralopyril i sjøvann, sediment, bunndyr og oppdrettslaks. I sediment ble tralopyril påvist minst én kilometer fra nærmeste anlegg.
Når tralopyril brytes ned, forsvinner det ikke – det blir til mindre stoffer med delvis ukjente egenskaper. Vi fant flere slike nedbrytningsprodukter i sedimentene.
Vi fant også en sammenheng med stoffet TFA (trifluoreddiksyre) – et PFAS-stoff som omtales som et «evighetskjemikalie». Årsaken til sammenhengen er uklar, men gir grunn til bekymring. TFA er mulig reproduksjonsskadelig.
Unntak fra reglene
Miljørisiko ved kjemikalier skal vurderes grundig før godkjenning. Godkjenningen skjer sentralt i EU/EØS, mens norske myndigheter godkjenner produktene stoffene inngår i.
Men noen stoffer er tillatt brukt gjennom en såkalt overgangsordning – en midlertidig tillatelse i påvente av godkjenning. Et eksempel er antibegroingsmiddelet sinkpyrition, som er klassifisert som reproduksjonsskadelig for marint liv. Likevel brukes det fortsatt.
Det finnes ingen god måte å måle sinkpyrition i miljøet. I stedet måles sink som en indikator. Vi fant forhøyede nivåer av sink i sedimentene – nivåer som kan skade miljøet. Fiskefôr inneholder også sink, så det kan være flere kilder. Uansett opphav peker funnene på et behov for videre oppfølging.
Nye krav – men ikke nok
Fra 2024 gjelder nye krav til miljøovervåking ved oppdrettsanlegg. Kravene omfatter imidlertid ikke alle kjemikaliene som brukes, og tar ikke alltid hensyn til den nyeste kunnskapen.
Listen over stoffer som krever overvåking bygger på EUs prioriteringer, med noen tillegg fra Norge. Stoffer som tralopyril og et lusemiddel kalt emamektin er ikke inkludert.
Emamektin har høy akutt giftighet og har vært brukt i Norge siden 2000-årsskiftet. I vår studie ble stoffet funnet i alle prøvetyper og ved nærmest alle undersøkte anlegg.
Tiltaksplikt – men bare for noen stoffer
Fra 2024 må oppdrettere iverksette tiltak hvis overvåkingen viser dårlig miljøtilstand – altså hvis nivåene overskrider en fastsatt grenseverdi. For tralopyril og emamektin finnes det ingen slik grenseverdi, til tross for omfattende bruk.
Skotske myndigheter har foreslått en grenseverdi for emamektin, og vi fant nivåer som overskred denne. Men siden verdien ikke er juridisk bindende, kreves det ingen tiltak.
For stoffer som ikke overvåkes, må oppdretterne fra 2024 føre journal over kjemikalieutslipp. Myndighetene skal deretter vurdere om det er behov for ekstra overvåking. Dette er en viktig forbedring, men en reaktiv tilnærming – og ikke helt i tråd med føre-var-prinsippet.
Hva nå?
De nye kravene til miljøovervåkning fra 2024 er et skritt i riktig retning. Men sett i lys av vår studie, ser det ut til at reguleringene ikke alltid vil fange opp de reelle forholdene. Overgangsordningen gjør det mulig å bruke stoffer som ikke er godkjent. Og godkjente stoffer kan mangle grenseverdier som hindrer overvåkning og tiltakskrav.
Antibegroingsmiddelet tralopyril er nå til rutinemessig ny vurdering for godkjenning. Her kan resultatene fra vår undersøkelse være et viktig bidrag.
Oppdrettsnæringen er Norges nest største eksportnæring, og vil alltid påvirke miljøet – som alle store næringer. Men vi må sørge for at påvirkningen blir så liten som mulig.
