Når biologi blir en unnskyldning for dårlig fiskevelferd
I et innlegg på kyst.no 12. januar argumenterer konserndirektør i Mowi Norge, et oppdrettsselskap med skyhøye dødelighetstall, for at dagens nivå av fiskedødelighet må anses som biologisk og regulatorisk realistisk. Når en dominerende aktør ber om at høy dødelighet må aksepteres, må både begrunnelsen og konklusjonen utfordres.
At laksen lever lenger enn andre produksjonsdyr, reduserer ikke ansvaret for dyrets velferd. Det skjerper det. Å dele dødeligheten på livslengde for å relativisere rekordhøy dødelighet er faglig uredelig, og et forsøk på å skjule et alvorlig velferdsproblem bak talltriksing. Det er en ansvarsfraskrivelse som står i skarp kontrast til de betydelige naturressursene og sjøarealene næringen er gitt av fellesskapet.
Denne typen resonnementer brukes til å normalisere en dødelighet som i realiteten er både uakseptabel og systemisk. Rundt én av fem oppdrettsfisk dør før slakt. Det er ikke et tegn på kompleks biologi, men på en næring med vedvarende og uløste velferdsproblemer.
Høy dødelighet er et systemproblem. «Kompleks» biologi kan ikke brukes som et frikort for vedvarende høy dødelighet. Når noen aktører faktisk klarer å holde dødeligheten betydelig lavere enn snittet, viser det at bedre drift er mulig.
Det vises også ofte til at laks i naturen er en art med mange avkom, og at høy dødelighet er «naturlig». Dette er en biologisk avsporing. I oppdrett holdes fisken plassert i et menneskeskapt, intensivt produksjonssystem. Den dør hovedsakelig ikke av de samme årsakene som i naturen, men av sykdom, håndtering og belastende behandlinger, særlig knyttet til lakselus og avlusning.
Naturlig dødelighet i vill tilstand kan ikke brukes som unnskyldning for høy dødelighet i oppdrett. Når man velger å holde dyr i fangenskap for matproduksjon, påtar man seg også ansvaret for deres velferd. Dyrevelferdsloven gjelder likt for alle dyr den omfatter, og kan ikke fravikes med henvisning til biologisk eller produksjonsmessig kompleksitet.
Problemet er ikke teknologi, men etterlevelse. Mowi fremhever ofte teknologi, innovasjon og nye løsninger. Men det er lite poeng å snakke om fremtidig teknologi når Mattilsynets systemrevisjoner gang på gang avdekker lovbrudd på helt grunnleggende forhold knyttet til risikovurderinger og velferdsdokumentasjon. Problemet i norsk havbruk er ikke først og fremst mangel på teknologi, men i stor grad manglende etterlevelse av eksisterende regelverk.
Norsk oppdrettsnæring er ikke tjent med at høy dødelighet fremstilles som en biologisk nødvendighet. Det undergraver tilliten til næringen, svekker fiskevelferden og forsinker reelle forbedringer. Skal havbruksnæringen ha legitimitet fremover, må målet være å redusere dødeligheten betydelig, ikke forklare hvorfor den må forbli høy.
Reguleringer som stiller tydelige krav til overlevelse, er ikke i konflikt med biologisk forståelse. Det er et uttrykk for ansvar. Når det er mulig å gjøre det bedre, må det også forventes.
