Vet fortsatt lite om hvordan lusebehandling påvirker miljøet

For kort tid siden la Akvaplan-niva frem en oppdatert rapport om Kunnskapstatus rundt lusemidler og miljøpåvrikning. Kristin Sæther er prosjektleder for rapporten, og sier til kyst.no at man vet en del om hvordan legemidler mot lakselus virker på andre arter enn lus.

- De fleste forsøk på disse stoffene er gjort på arter som lever på land og i ferskvann. Vi vet også noe om effekter på marine arter, men de aller fleste studiene har undersøkt akutte effekter, vi vet mindre om eventuelle kroniske effekter.

Videre trekker hun frem at kunnskapen i dag er i hovedsak basert på laboratoriestudier.

- Laboratoriestudier viser at lusemidlene har potensiale til å påvirke andre arter enn lakselus hvis de blir utsatt for store nok mengder og lenge nok. Det er imidlertid store variasjoner mellom ulike dyregrupper og hvilke lusemidler de er mest følsomme for. Samtidig påvirker også konsentrasjonen av lusemidlene ulikt mellom forskjellige grupper av dyr.

Sæther sier kunnskapen mangler når det gjelder hva disse miljøeffektene har å si for naturen og økologien.

- Det er gjort få feltundersøkelser for å se på effekter i det marine miljøet og få som egner seg for risikovurdering på økosystem-nivå. De feltundersøkelsene vi kjenner til har ikke funnet målbare effekter av lusemiddelbruk på økosystem eller bestandnivå. Vi vet at enkelte dyr kan dø av relevante konsentrasjoner av lusemidler, men vi vet lite om hva behandlinger kan ha å si for grupper av dyr og populasjoner.

Nå etterlyser hunflere penger til å tett kunnskapshullene.

- Denne rapporten har avdekket flere kunnskapshull som vi gjerne skulle tettet, men da trenger vi mer midler, avslutter Sæther.

Krepsdyr mest utsatt

Kort oppsummert viser rapporten at badebehandlinger med hydrogenperoksid og azametifos gir lav risiko for miljøpåvirkning på omgivelsene. Derimot gir deltametrin og kombinasjonene deltametrin og azametifos en høy risiko,spesielt rammes krepsdyr er sensetive. Dødeligheten på pungreker og strandreker kan påvirkes på en radius opptil flere kilometer fra utslippskilden ifølge en masteroppgave fra UiB i fjor.

Når det gjelder behandling via fôr er det i primært lite stoff tilgjengelig i vannsøylen, men mer følger avføringen til sedimentet. Avermektiner kan ha opp mot 300 dagers halveringstid. Det er tanglopper og pungreker som er mest følsomme for avermektiner. Samme problematikk gjelder flubenzuroner, men disse har noe kortere halveringstid.

• Prosjektet var finansiert av FHF, og oppsummerer resultater og konklusjoner fra tidligere studier.