Et varsku for akvakulturforvaltningen
- Norge har pålagt havbruksnæringen å fremskaffe ny kunnskap om sårbar natur. Når denne kunnskapen foreligger, nekter forvaltningen å bruke den.
Sommeren 2022 ble akvakulturnæringen underlagt nye krav ved søknad om nye lokaliteter og endringer på eksisterende lokaliteter. Et sentralt krav var kartlegging av sårbar natur, inkludert dokumentasjon av eventuelle funn på lokaliteten. Dette er et krav vi i Aspecto stiller oss fullt og helt bak. Skal man fatte beslutninger om tiltak i sjø, må man vite hva som faktisk befinner seg på havbunnen. Enkelte naturtyper – særlig korallrev – er viktige økosystemer som skal vernes.
– Lite avklarende veiledning
Problemet oppstår etter at kartleggingen er gjennomført.
På næringens regning er det de siste årene utarbeidet flere hundre rapporter som samlet gir et unikt og detaljert bilde av naturtypers utbredelse langs norskekysten – både ved eksisterende lokaliteter og i nye, urørte områder. Dette representerer et kunnskapsløft uten sidestykke innen marin arealforvaltning.
Likevel er det ikke tatt noe initiativ til å samle denne informasjonen i en helhetlig, nasjonal kunnskapsbase som kan brukes i saksbehandlingen av akvakultursøknader.
I stedet ser vi at Statsforvalterne i praksis avslår nær sagt alle søknader om nye lokaliteter der det er påvist såkalt sårbar natur, ofte uten en konkret vurdering av omfang, verdi eller faktisk konsekvens. Når disse avslagene påklages, opprettholder Statsforvalteren sitt eget vedtak, før saken sendes videre til Miljødirektoratet.
For mange i næringen – og for oss som jobber tett med regelverket – har håpet vært at Miljødirektoratet gjennom klagebehandlingen skulle gi etterlengtede retningslinjer for hvordan sårbar natur i sjø faktisk skal vurderes. Statsforvalterne har selv uttrykt et ønske om at slike saker påklages, nettopp for å få etablert presedens.
Men nå begynner avgjørelsene å komme – og de gir lite avklarende veiledning.
Tvert imot ser vi at Miljødirektoratet i stor grad støtter Statsforvalternes opprinnelige avslag, også der disse etter vårt faglige skjønn er basert på et svært svakt faktisk grunnlag. Resultatet er en forvaltningsmessig runddans der ingen tar ansvar for helheten, og der ny kunnskap ikke får konsekvenser for praksis.
Statsforvalterne har i flere saker eksplisitt uttalt at det ikke er deres oppgave å samle kartleggingsrapportene nasjonalt eller oppdatere kunnskapsgrunnlaget. De legger til grunn at det ikke foreligger ny kunnskap på feltet siden 2022 – til tross for at nettopp deres egne krav har utløst omfattende kartlegging for betydelige beløp.
Konsekvensen er absurd: Næringen har dokumentert, gjennom hundrevis av rapporter, at mye av den såkalte sårbare naturen i realiteten er vidt utbredt og ikke kan klassifiseres som sårbar i forvaltningsmessig forstand. Likevel nekter etatene å bruke dette kunnskapsgrunnlaget i behandlingen av søknader.
Samtidig etterlyser regjeringen økt produksjon i havbruk.
Dette henger ikke sammen.
Når vi i tillegg vet at Mattilsynet avslår et stort flertall av søknader om nye lokaliteter og økt biomasse med henvisning til biosikkerhet – uten samordning med øvrige etater – er bildet komplett: Akvakulturnæringen har ramlet mellom alle stoler.
Problemet er ikke enkeltstående saksbehandlere. Tvert imot møter vi dyktige og samvittighetsfulle fagfolk både hos Statsforvalterne og i Miljødirektoratet, og vi har et godt samarbeid med begge. Dette er et ledelsesproblem.
Mangelen på overordnet styring og samordning i akvakulturforvaltningen har nå ført til reell stans i utviklingen av en av Norges viktigste eksportnæringer. Når kunnskap ikke brukes, ansvar pulveriseres og presedens uteblir, undergraves både rettssikkerhet, investeringsvilje og politiske ambisjoner.
Noen må ta grep. Og noen må si ifra.
