Kronikk:
Tid for en kunnskapsbasert genteknologilov – ikke styrt av frykt
Marketing Director, Benchmark Genetics
Norge står nå foran et politisk veivalg: Skal vi regulere moderne, presis genteknologi som om det var 1993 – eller skal vi legge til rette for ansvarlig innovasjon basert på dagens kunnskap? For oss som arbeider med genetikk i akvakultur er svaret opplagt. Vi trenger et oppdatert og proporsjonalt regelverk som skiller mellom høyrisiko og lavrisiko-teknologi, slik flertallet i Genteknologiutvalget foreslo i NOU 2023:18.
Et regelverk fra en annen tid
Genteknologiloven ble skrevet i en tid da genmodifisering innebar å sette inn fremmede gener fra én art til en annen. I dag snakker vi om presisjonsverktøy som CRISPR, som kan gjøre enkle endringer i organismens eget DNA – endringer som like gjerne kunne skjedd i naturen eller gjennom konvensjonell avl. Likevel blir slike genredigerte organismer i Norge behandlet som tradisjonelle GMO-er, med krav om omfattende søknadsprosesser, miljøovervåking og vurdering av samfunnsnytte og etikk.
Dette er ikke lenger faglig forsvarlig. Det er rett og slett en bremsekloss for kunnskapsbasert utvikling.
En uverdig prosess og byråkratisk overkjøring
Det er også verdt å merke seg at matdepartementene – inkludert Nærings- og Fiskeridepartementet – og Mattilsynet i stor grad var fraværende i behandlingen av lovforslaget. Hele ansvaret ble i praksis overlatt til Klima- og Miljødepartementet, som ikke har det overordnede ansvaret for matproduksjon og matsikkerhet. Dette representerer en alvorlig ansvarsfraskrivelse, og viser manglende forståelse for hvordan genteknologi kan bidra til å sikre norsk matvareproduksjon i møte med klimaendringer og et økende behov for bærekraftige løsninger.
Flertallet i Genteknologiutvalget – ekspertene som ønsket en oppdatert og faglig fundert lov – opplevde at deres arbeid ble systematisk marginalisert. Ifølge flere debattinnlegg fra medlemmer i flertallet, ble deres anbefalinger neglisjert, mens mindretallet sikret at gamle GMO-definisjoner ble beholdt. Flertallet måtte selv skrive tekster som sekretariatet nektet å formidle, sto uten støtte og fikk avgjørende informasjon holdt tilbake.
To år med tverrfaglig arbeid, finansiert av offentlige midler, ble deretter hastevedtatt på én uke i Stortinget – uten ny høring, til tross for at endringene gikk motsatt vei av ekspertenes anbefaling. Dette er ikke bare faglig svikt. Det er et demokratisk problem når fagfolk blir overkjørt av byråkratene i Klima- og Miljødepartementet, og når ekspertarbeid ender opp som symbolpolitikk.
Hva står på spill for havbruket?
Genredigering er ikke en fjern fremtidsvisjon – det er en reell og tilgjengelig teknologi som allerede brukes i forskning og utvikling i Norge, og som er tatt i bruk i kommersiell plante- og dyreavl i flere land. I havbruksnæringen har forskningsmiljøene og avlsselskapene i flere år utforsket genteknologiens potensial for å styrke fiskehelse, øke sykdomsresistens og redusere miljøbelastning. Havforskningsinstituttet har blant annet utviklet steril laks som ikke påvirker villaksbestander ved rømming. Det pågår også forskning på genetisk resistens mot lakselus og sykdommer – med mål om å kraftig redusere, og på sikt eliminere, behovet for behandling og medikamentbruk. Genredigering gir oss mulighet til å målrette avl mer presist og bærekraftig – til beste for fisken, miljøet og forbrukeren.
Hva er CRISPR? Se video utviklet av Bioteknologirådet.
Men det krever at vi har regulatoriske rammer som gjør det mulig å gå fra forskning til anvendelse. I dag er det ingen kommersielle avlsselskaper i havbruk eller landbruk som ser det hensiktsmessig å søke. For lang saksbehandlingstid, for kostbart, og for stor usikkerhet. Resultatet? Norge risikerer å bli akterutseilt av land som USA, Canada, Japan og Kina – alle har allerede modernisert sine GMO-regelverk og åpnet for trygg bruk av genredigering uten å regulere det som klassisk GMO. EU har fortsatt samme lovgivning som Norge, men også der er det prosesser i gang for å endre dette – i første omgang for planter. Norge må være med og være i forkant – ikke bli stående igjen og tape i konkurransen.
Vi trenger folkeopplysning, ikke fryktretorikk
Et annet aspekt som ofte overses i debatten, er at motstanden mot GMO i Norge i stor grad har vært drevet av skyggepolitikk fra deler av landbruket. Flere bondeorganisasjoner har brukt GMO-motstand som et indirekte importvern – for å hindre konkurranse fra utenlandske varer produsert med moderne genteknologi. Dette er kanskje forståelig ut fra et næringspolitisk ståsted, men det kan ikke være styrende for utviklingen av norsk regelverk når vi står overfor globale utfordringer knyttet til matsikkerhet og klima.
Til syvende og sist er vi avhengig av tillit og aksept hos forbrukerne for å kunne produsere mat som de opplever som trygg og bærekraftig. Dersom forbrukere virkelig skal kunne ta informerte valg, må vi sikre at de har tilgang til oppdatert og forskningsbasert kunnskap om genteknologi. Altfor lenge har debatten vært farget av skremselspropaganda fra tidligere GMO-diskusjoner, til tross for at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon som viser at GMO i mat har vært skadelig for mennesker. Med klimakrisen hengende over oss og stadig mer utfordrende vilkår for å produsere nok mat, er det avgjørende å formidle fordelene ved moderne genteknologi til offentligheten. Og da må også myndighetene gjennom tilpasset lovgivning og formidling støtte opp under folkeopplysningen sammen med uavhengige eksperter og vitenskapmiljøer.
Nå må Stortinget ta ansvar
Når regjeringens proposisjon om genteknologiloven kommer til høsten, håper jeg Stortinget har mot til å legge frykten til side – og heller lytte til vitenskapen. Flertallet i utvalget, som besto av noen av Norges fremste fagmiljøer innen biologi, helse, filosofi og mattrygghet, har levert et godt gjennomarbeidet forslag: En ny kategori for presisjonsavlede organismer, med forenklet regulering for lavrisiko-endringer, men med ansvar og kontroll der det trengs.
Dette er ikke et frislipp. Det er en modernisering som vil gjøre det mulig å kombinere innovasjon og trygghet – og som sikrer at Norge fortsatt kan være en ledende havbruksnasjon, også innen kunnskapsbasert bioteknologi.
Til slutt: Det handler om mer enn lovgivning
Genteknologiloven er ikke bare en teknisk forskrift. Den er et signal om hvordan vi som samfunn forholder oss til forskning, bærekraft og teknologisk utvikling. Den neste generasjonen venter at vi bruker kunnskap til å løse reelle utfordringer – ikke at vi holder fast i utdaterte reguleringer fordi det føles trygt.
Derfor trenger vi mot, kunnskap og politisk klarsyn. Og vi trenger det nå!
