Risikovurdering av norsk fiskeoppdrett: Både positive og negative resultat

- Oppdrett kan påvirke miljøet i fjordene og langs kysten. Vi trenger derfor betydelig økt kunnskap om disse systemene for å kunne vurdere interaksjon med oppdrettsaktiviteten. Blant annet er det viktig å få en bedre faglig forankring for terskelnivåer for effektindikatorer som inngår i risikovurderingen, og å sikre bedre nasjonal dekning i overvåkningsprogrammene. Vi har fremdeles for lite kunnskap om smittespredning av andre patogener enn lus, miljøeffekter av legemidler, lokale eutrofieringseffekter og organisk belastning på hardbunn. Vi trenger også å vite mer om fiske og transport av leppefisk og rognkjeks til bruk som rensefisk i oppdrettsanlegg, kommer det frem i rapporten.

Etter hvert som kunnskapen utvikler seg og behov synliggjøres i dialog med forvaltning og andre brukere, vil de viktigste risikofaktorene bli videreutviklet. På sikt er det ønskelig å kunne utføre regionale risikovurderinger hvor en vurderer de ulike risikofaktorene i sammenheng.

Lakselus påvirker villfisken

Basert på resultatene fra ruse- og garnfanget sjøørret var smittepresset på laks i hovedutvandringsperioden relativt lavt i noen av de undersøkte områdene langs kysten i fjor. I disse områdene estimeres effekten på populasjonene derfor til lav (< 10 % sannsynlighet for økt dødelighet). I Hordaland, ytre deler av Sogn og Fjordane, Stordalsfjorden, Nord-Trøndelag og Steigen indikerer dataene høyere smittepress, og risikoen for bestandseffekt estimeres til moderat (10–30 %) eller høy (> 30 %).

Utover sommeren økte smittepresset betydelig på undersøkelseslokalitetene langs hele norskekysten fra Rogaland til og med Vest-Finnmark, og med få unntak vurderes bestandseffektene på beitende sjøørret å være fra moderat til høy langs hele kysten. Også i Alta vurderes risikoen for økt dødelighet på beitende sjøørret og sjørøye som høy utover sommeren.

Det generelle bildet viser at det var en generell økning i smittepress på den utvandrende smolten i fjor i forhold til året før. Dataene tyder også på at en stor del av bestandene av sjøørret og sjørøye i oppdrettsintensive områder ble negativt påvirket av lakselus i 2015. Unntakene er enkelte nasjonale laksefjorder, samt på kontrollstasjonene (uten oppdrett) i sør og nord.

De siste årene er det gjort en stor innsats for å kunne beregne spredning av lus basert på data som oppdretterne leverer og informasjon om temperatur og strømforhold. For å bekrefte om resultatene fra modellen er riktige, sammenlignes resultatene fra modellen med observasjonene. Erfaringene fra i fjor viser samsvar mellom det beregnede smittepresset og våre faktiske observasjoner.

Lite sykdomssmitte fra oppdrett til villfisk

På grunn av lite kunnskap om en del infeksiøse agens som forekommer i oppdrett, kan vi ikke vurdere spredning og påvirkning for alle. Der vi har nok kunnskap til å gjøre en vurdering, anslår vi risikoen for bestandsregulerende effekter på villfisk som følge av smittespredning (utenom lakselus) fra oppdrett som lav. Det er behov for ytterligere kartlegging og overvåking for å estimere eksponering og konsekvenser at smittespredning fra oppdrett til villfisk.

Der det foreligger kartleggingsdata, tyder disse på at smitte fra oppdrett i liten grad smitter vill laksefisk i sjøfasen. Derimot er en stor andel av den rømte laksen infisert med virus, i til dels store mengder. Dette gjaldt også i fisk fanget oppe i elv. Dette antyder at smittefrigjøring kan forekomme i elvene, hvor parr kan bli infisert og ha redusert overlevelse som følge av predasjon. Denne mulige interaksjonen er lite undersøkt, men vil bli fokusert på fremover.

Rømt fisk skaper problemer

Risikoen for at en rømt laks overlever fram til kjønnsmodning og vandrer opp i en elv er høyest dersom fisken rømmer som smolt eller det året den blir kjønnsmoden. Risikoen er lav for at rømt høstsmolt og umoden laks som ikke blir kjønnsmoden før tidligst året etter skal overleve.

Rømt fisk i elvene overvåkes gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for innslag av rømt oppdrettslaks i vassdrag. I fjor ble 165 elver vurdert gjennom dette programmet: 128 elver ble vurdert til å ha lavt til moderat innslag av rømt oppdrettslaks (grønn, <10 %) og i 17 vassdrag ble innslaget vurdert som høyt (rød, >10 %). De resterende 20 ble vurdert til å være i mellomkategorien med middels innslag av rømt laks (gul). Dette er en bedring fra 2014 hvor 140 elver ble overvåket og hvor henholdsvis 30, 85 og 25 elver ble vurdert til å være i kategoriene rød, grønn og gul. Et mindre datasett med høstundersøkelser i vassdrag fra 2006 til 2015 viser en signifikant nedadgående trend i innslaget av rømt fisk over denne tidsperioden.

Det er nylig publisert et arbeid i forbindelse med fastsetting av kvalitetsnorm for et stort antall lakseelver som gir estimater for innkrysning av rømt oppdrettslaks i 125 norske bestander. Arbeidet bygges på data fra 20 populasjoner som allerede er publisert av Havforskningsinstituttet, samt data fra NINA for et langt større antall bestander. Resultatet fra denne analysen viser ingen genetiske forandringer i 44 vassdrag, svake genetiske forandringer i 41 vassdrag, moderate genetiske forandringer i 9 vassdrag og store genetiske forandringer i 31 vassdrag.

Ingen overgjødsling

Mens utslippene av partikulært materiale per tonn produsert fisk har holdt seg relativt stabilt siden oppstarten av norsk lakseproduksjon, har endret fôrsammensetning etter 2008 ført til en kraftig økning i utslippene av løste næringssalter, særlig nitrogen. Til tross for denne økningen, viser beregninger at de fleste områdene langs kysten fremdeles ikke risikerer overgjødsling med dagens fiskeproduksjon. Unntaket er områder med høy produksjon av fisk og mindre god vannutskiftning. Også nyere miljødata fra norskekysten støtter opp under denne vurderingen. Økt fiskeproduksjon vil medføre økende risiko for overgjødsling av norsk kystvann. Risikoen er størst i fjordene og lavest på åpen kyst.

Resultater fra overvåkning av lokal påvirkning fra utslipp av organisk materiale ved anleggene viser at de fleste i dag driver innenfor rammen av miljømålene som er satt for virksomheten og i mindre grad påvirker området utenfor produksjonssonen. Den risikobaserte overvåkningen sikrer at mindre egnede lokaliteter identifiseres slik at tiltak kan iverksettes. Den nylige revisjonen av overvåkingsstandarden (NS 9410:2016) vil føre til bedre overvåkning av akvakulturvirksomhet i årene som kommer. Imidlertid har mange lokaliteter helt eller delvis hardbunn, og her har man ennå ikke gode overvåkningsmetoder.

Truer sensitive habitat – kanskje

Det trengs mer kunnskap om effekter av utslipp på sensitive habitat. En rekke anlegg er i dag plassert slik at utslippene potensielt kan påvirke slike habitat. Fremtidig forskning bør derfor fokusere på hvilke biologiske og kjemiske indikatorer som kan benyttes for å overvåke hardbunnssamfunn og sensitive habitat. Bedre kunnskap om denne type påvirkning vil bidra til å unngå permanent skade på naturtyper som bruker lang tid på å reetablere seg og gi et bedre grunnlag for å gi en god risikovurdering.

Legemidler mot lakselus

Med unntak av midler mot lakselus, brukes det lite legemidler i norsk oppdrettsnæring, men enkelte av stoffene som brukes finnes igjen i miljøet rundt anleggene. Oralt administrerte antiparasittmidler spres via spillfôr, fekalier og svevepartikler, og kan detekteres i lengre tid i sedimentet ved anlegget og i villfauna. I kontrollerte forsøk fant vi at store doser teflubenzuron ga både dødelighet og senskader på hummeryngel. Nå studeres effekter knyttet til langtidseksponering av non-target krepsdyr for lave konsentrasjoner av teflubenzuron, disse resultatene er foreløpig ikke klare.

- Vi trenger mer kunnskap om spredning og fortynning av badbaserte lusemidler, og det er derfor vanskelig å fastslå hvor stor reell risiko et utslipp utgjør for krepsdyr rundt oppdrettsanleggene. Risikovurderingen inneholder oppdatert kunnskap om effekter ved bruk av en kombinasjon av azametifos og deltamethrin, kommer det frem.

Fiskevelferd

I år er analysen av fiskevelferd i norsk fiskeoppdrett todelt og mer omfattende enn tidligere. Oppdretterne rapporterer månedlig til Fiskeridirektoratet hvor mye fisk som har dødd i merdene.  Selv om dødelighet er en forholdvis unyansert indikator på dyrevelferd, veies ulempene delvis opp av at en har oversikt over alle anlegg og merder og data for flere år bakover i tid. Disse dataene viser at etter 15 måneder i sjø ligger mediandødelighet for lakseoppdrett på under 9 %, men fordelingen er meget skjev. Forhøyet dødelighet kan komme av dårlig smoltkvalitet, sykdom og dårlig vannmiljø. Ved å sammenstille dødelighetsdataene med innrapporterte avlusingsoperasjoner er det tydelig at også avlusing øker risikoen for forhøyet dødelighet og dårlig velferd. I andre del vurderes velferdsaspekter ved mange av de nye teknologiene og formene for oppdrett som tas i bruk av industrien for å løse utfordringene med lakselus. Det gis også en vurdering av triploid laks og de ulike risikofaktorer som påvirker fiskevelferd i slakteprosessen.