Kronikk:
– Villaksen trenger kunnskapsbaserte tiltak, ikke avsporinger
I debatten om villaksens framtid, og i kjølvannet av kronikken fra Even Søfteland i Kyst.no 10. juni, mener NJFF det er viktig å heve blikket. Søfteland er sedvanlig god på å plukke ut enkeltelementer fra en større helhet, men det skal i rettferdighetens navn sies at vi har sett ham bruke kirsebærene på langt verre vis enn denne gangen. NJFF har ikke behov for å svare ut påstandene i kronikken. Det får være Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) sitt ansvar å svare på detaljene og de konkrete faglige påstandene Søfteland kommer med.
NJFF ønsker i stedet å bidra med en bredere påminnelse: Villaksen er under hardt press, og diskusjonen må ikke reduseres til å handle om magre statistiske tolkninger og semantikk alene.
Villaksen er i tilbakegang – det er det vesentlige
Søfteland peker på at nedgangen i villaksbestander også skjer i områder uten oppdrett. Det stemmer. Klimaendringer, vassdragsreguleringer og andre menneskeskapte påvirkninger er reelle og alvorlige trusler. I atlanterhavslaksens utbredelsesområde er antagelig klimaendringer den største. Lakselus er av åpenbare grunner en langt mindre fremtredende trussel i majoriteten av landene utenom Norge. Det endrer ikke at lakselus fra oppdrett er den største enkeltstående og dokumenterte trusselen mot villaksen i store deler av Norge. At det finnes andre trusler, kan ikke brukes til å nedtone dette.
Når innsiget av laks til kysten er det laveste på flere tiår, må det føre til handling – ikke til bortforklaringer. Det vi trenger nå, er en forvaltning som tar alle trusler på alvor, og ikke setter dem opp mot hverandre i en konkurranse om hvem som skal få mest oppmerksomhet.
Beskatning er ikke en trussel – så lenge det er et overskudd
Det hevdes i debatten at beskatningen av villaks må sees i lys av historiske fangster og at elvefisket har holdt seg høyt over tid. NJFF er tydelige: Høsting av villaks er ikke en trussel dersom bestandene er i stand til å bære det. All forvaltning av beskatning må baseres på bærekraft og føre-var-prinsippet. Målet må være å sikre livskraftige bestander med et høstbart overskudd.
Når innsiget svikter, har både sjø- og elvefiskere i mange tilfeller allerede vist vilje til å avstå fra fiske. NJFF støtter fangstreguleringer der det er nødvendig, men vi nekter å akseptere at fiskere skal gjøres til syndebukker i en situasjon som i hovedsak er skapt av langt større og systemiske påvirkningsfaktorer.
Klimaet stiller nye krav til forvaltningen
Klimaendringene har begynt å sette preg på hele økosystemet i Atlanterhavet og antagelig også i våre vassdrag. Det er usikkerhet knyttet til effektene – i noen tilfeller kan det slå positivt ut, i andre, og mest sannsynlig de fleste tilfeller, negativt. Nettopp derfor er det avgjørende å ha robuste og genetisk mangfoldige villaksbestander som tåler disse miljøendringer. Dette får vi ikke på plass gjennom søkte polemiske debatter, men gjennom kunnskapsbasert og helhetlig forvaltning og vilje til å iverksette nødvendige tiltak.
Fellesskap framfor fraskrivelse
Det er lett å rette pekefingeren mot enkeltfaktorer eller aktører. Det er vanskeligere å ta inn over seg det felles ansvaret vi har for å sikre villaksens fremtid. NJFF mener tiden nå er inne for at alle – forvaltning, forskning, næring, fiskere og organisasjoner – må bidra konstruktivt og ærlig. Det innebærer også å erkjenne de ulempene som følger med menneskelig aktivitet, enten det er kraftproduksjon, havbruk eller annen virksomhet som påvirker villaksen, men også fiske der det ikke er høstbart overskudd.
Vi skylder villaksen en bedre fremtid – basert på fakta, helhet og ansvarlighet – ikke avsporinger.
