– Villedende om villaks

Kronikken er skrevet av sekretær for PO3/4 Kunnskapsinkubator, Even Søfteland.

Nedgang i villaksbestander i hele Nord-Atlanteren – også i områder med lav eller ingen oppdrett

Fra den siste VRL rapporten kommuniseres at det «Aldri tidligere har kommet så få laks tilbake fra havet til Norge som i 2024», og ser en bort fra Tanavassdraget i Nord er nedgangen størst i Vest-Norge og i Midt-Norge. I neste åndedrag kommuniseres at den store nedgangen i disse områdene skyldes påvirkning av lus og rømt laks fra oppdrett. Det gir grunnlag for noen spørsmål til det forskningsfaglige og kommunikasjon av utvikling hos villaks, ettersom det mangler noen helt avgjørende nyanser i fremstilling av de faktiske data.

Det er dessverre helt riktig at innsiget av villaks til den norske kysten i 2024 var blant de laveste siden 1980-tallet. Og det er dramatisk. Det som derimot faller bort i kommunikasjonen er at den samme utviklingen og nedgangen rapporteres i hele Nord-Atlanteren der laks forekommer naturlig. Av den siste rapporten til ICES (International Council for Exploration of the Sea) utgitt i mai i år, fremgikk dog at villaksbestandene i Norge (heldigvis) er bedre stilt enn i de fleste andre land. Altså er nedgangen i villaksbestanden større i områder med lavere eller ingen oppdrettsvirksomhet.

Villedende fremstilling av data

For å kunne forvalte og ivareta villaksen i Norge på best mulig måte er kommunikasjon av relevante og korrekte tall helt avgjørende. Men det som kommuniseres i siste rapport ved VRL – størst nedgang i Vest- og Midt Norge – kan være veldig misvisende for allmennheten og myndigheter, for her menes størst nedgang siden 1989. Hvis en ser nærmere på datagrunnlaget (Figur 1) fremgår at innsigene på Vestlandet var tilsvarende lave i 1998, 2007 og i 2009 som i 2024. Og også for Sørlandet er innsiget i 2024 blant de laveste rapportert (kun slått av «lav-årene1994 og 1997). Faktisk viste antall gytelaks som kom inn til kysten på Sørlandet fra 2023 til 2024 en nedgang på 26 %. Til sammenlikning var nedgangen i Vest-Norge, området med høyest oppdrettsaktivitet, ca. 15 %. Det bør også påpekes at innsiget til Sørlandet fra og med 2021 har vært lavere enn alle de foregående 6 årene (2015-2020). Men dette fremheves ikke i rapporten. Kanskje fordi det er et naturlig fenomen at innsiget av laks til kysten varierer syklisk? I grove trekk følger «bunnårene» 1996–1997 og 2007–2009 samt «topp-årene» 2000–2001 og 2011–2012 hverandre i Sør- og Vest- Norge. Det samme gjelder nedgangen de siste årene. Men den er relativt sett større på Sørlandet. La oss håpe vi er i en bunn og at vi i de kommende år ser en oppgang igjen.

 Lek og alvor med tall – om gytefisk, innsig og fiske i Vest-Norge

VRL rapporterer at det beregnede antall gytefisk (antall fisk som er igjen etter fangsten i sjøen og elvene) i Vest-Norge økte fra og med 2011, men at en gytebestand på 15 000 fisk i 2024 er det nest laveste siden 2010. I kommunikasjon av fakta kan også dette fremstå som noe villedende, og dessuten er det inkonsekvent bruk av periode for å sammenlikne. Hvis en legger til grunn samme periode som VRL legger til grunn for å beskrive utvikling i innsiget, altså perioden fra 1989, viser nemlig datagrunnlaget følgende: Gytebestanden i Vest-Norge er i hele perioden 2011–2024 høyere enn i hele perioden 1990 – 2010, og i 2024 er gytebestand dobbelt så stor som i perioden 1996–1998 og årene 2007 og 2009 (Figur 2).

Ser enn samtidig på fisket, peker VRL selv på at mer enn 80 % av laksen ble tatt i fiske på 1980-tallet, og at antall laks fanget i elver har variert med en nedadgående trend siden 1990-tallet. Dette er også en fremstilling som kan nyanseres. Mens havfisket har vært strengt regulert og hatt en signifikant nedgang i beskatning fra 1990 tallet til dagens minimale kvoter, har elvefisket i samme periode opprettholdt relativt sett høye fangster, til tross for en halvering i innsiget (Figur 2). Eksempelvis var innsiget til Vest-Norge i bunnårene 1998 og 2007 tilsvarende «dramatisk lavt» som i 2024. Til tross for dette opprettholdes betydelige kvoter i elvefisket på 2000-tallet. Rundt 60 % av innsiget ble i denne perioden fisket/avlivet – og da med en fordeling 20 % i sjøfisket og 40 % i elvefisket. Og mens sjøfisket er minimalt fra 2010 og frem til i dag opprettholdes en relativt godt elvefiske som kun de seinere år har blitt redusert.

 Felles ansvar for fortsatt videre arbeid

Tilbake til start. Det har vært en betydelig nedgang i det totale fiske etter villaks siden slutten av 1980-tallet. Nedgangen er tilsvarende i hele laksens utbredelsesområde, men faktisk minst i Norge. ICES peker på at særlig klimatiske faktorer som endrer økosystemene og dermed både beiteforhold for villaks, og rovdyr som beiter på villaks er hovedbidragsytere i havet. I vassdrag er regulering/demning av vassdrag og forringelse av habitat vurdert som avgjørende faktorer.

Når VRL utarbeider en rapport om villaksen i Norge, kan de ikke gjøre dette uten å trekke paralleller til, og vitenskapelig diskutere villaksens utvikling i øvrige land rundt Atlanterhavet. Ved å unnlate å gjøre dette undergraver VRL faktum, og samtidig de faktiske mulighetene for å løfte villaksen inn i fremtiden. Dette tyder på at VRL i dag fremstår mer som en politisk-finansiell enn en bredt kunnskaps-faglig organisasjon.

Vi har et felles ansvar for å bidra til en bedre fremtid for villaksen. Da må vi alle tørre å ta den brede diskusjonen.