Kronikk:
Hva dreper villaksen?
Prosjekt Sjøskog
«Det er 1000 ganger flere laks i merdene enn i naturen, derfor er det oppdrettsnæringen som har skylda for nedgangen i villaksbestandene».
Denne forenklede tesen har støtte fra flertallet forskere og er toneangivende for norsk oppdretts-politikk. Den er fundamentet til en stor del av kritikken mot oppdrettsnæringen og er godtatt av store deler av oppdrettsnæringen selv.
Forskerne har i lang tid pekt ut lakselus fra merdene som trussel nr. 1 mot villaksen. Tar man seg bryet med å studere forskningsrapportene i detalj oppdager man imidlertid at forskernes konklusjoner ikke står så sterkt som en skulle tro. Så å si alle rapportene som støtter tesen er basert på gjetting, eller hypoteser som det heter på forskerspråk. Dette fordi det er uhyre vanskelig å studere sammenhengene ute i naturen.
Tvert imot hva en skulle tro ut fra debatten er lakselus forholdsvis sjelden i naturen, vi snakker om i størrelsen 1 lus per 100–200 m³ vann i gjennomsnitt i en fjord. Det er gjort flere forsøk til å studere lusespredning og lusepåslag i naturen, men disse studiene har ikke gitt noen klare svar.
Utgangspunktet er derfor modellberegninger som er forsøkt verifisert blant annet med sk sentinelburer utplassert i fjordsystemet. Metoden er omdiskutert og ble satt spørsmål om av en utenlandsk evalueringskommite (Evalcomm) tilsatt av Nærings- og fiskeridepartementet i 2021, men den kritikken har ikke fått særlig oppmerksomhet. Selv mener jeg at metoden kan sammenliknes med å plassere en pensjonist med sedler tytende ut av lommene på en benk i Grønland i Oslo over en natt for å måle nivået på kriminaliteten. Det eneste man vil få bekreftet er at kriminalitet eksisterer, men det er ikke mulig å si noe om omfanget av kriminalitet i hele byen. Like fullt er det akkurat dette forskerne gjør. Dødelighetstallet for lakselus fra oppdrettsnæringen som er brukt i forskernes modeller er, sitat en av de ledende ekspertene, «satt for å få tingene til å passe sammen» noe som er betenkelig i seg selv.
En vitenskapelig rapport (van Nes et al. 2025) antyder at påvirkningen fra oppdrettsnæringen er betydelig overvurdert i de rapportene som styrer oppdrettspolitikken. Denne rapporten har fått lite oppmerksomhet. Prosjekt Sjøskog sine forsøk, og studier av strømforhold i Vatne- og Romsdalsfjorden peker imidlertid mot at denne rapporten har noe for seg. Det samme gjør en canadisk studie som nylig var presentert i Journal of Fish Diseases.
Prosjekt Sjøskog sine forsøk med sporingsenheter antyder dessuten at lakseluslarver fra oppdrettsanlegg ikke spres i fjordsystemet over dager og uker slik som de toneangivende modellene viser, men at de havner i strandsonen i løpet av kort tid, langt før de blir infeksiøse. Hva som skjer med larvene i strandsonen er foreløpig ikke undersøkt.
Hva dør villaksen av?
Studerer man dødeligheten i villaksens livsløp hele veien fra klekking av rogn til innsig for gyting får man et helt annet bilde enn det forskerne tegner opp. I store trekk ser det slik ut (tall fra 2023):
Tabellen gjør ikke på noen måte krav på å være eksakt, men gir kun et omtrentlig bilde av helheten. Vi kan like fullt se konturene av noen interessante forhold:
98 % av villaksen dør før den kommer ut i havet.
Lakselus står for en svært liten del av den totale dødeligheten, kun ca. 0,1 %. Og så det kanskje mest oppsiktsvekkende:
det registrerte fisket tar knekken på 3 ganger så mange villaks som forskerne mener dør av lakselus fra oppdrettsnæringen. Og her snakker vi kun om det registrerte fangsten, uregistrert fiske og ulovlig fiske er ikke med i statistikken. Ingen vet hvor stort omfanget av dette fisket er.
Hvordan kommer det seg da at forskerne peker ut lakselus fra oppdrettsnæringen som trussel nummer én til tross for at fangst dreper minst tre ganger så mange laks som lakselus?
Svaret finner vi i Vitenskaplig råd for lakseforvaltning sin rapport: rådet går ut fra at det fins et «bærekraftig» nivå på menneskets fangst av villaks, og relaterer kun til fiske over dette nivået. Med et enkelt grammatisk grep, å legge til ordet «over» til ordet «beskatning», flytter man altså fangst fra første til siste plass i listen over menneskeskapte trusler mot villaksen, og vips så havner lakselusen, som tross alt ikke er menneskeskapt, på førsteplassen.
Satt på sin spiss anser de toneangivende forskerne altså at bruk av flue, sluk og not ikke skal ansees som menneskeskapte trusler som påvirker bestanden.
Selv kommer jeg frem til at fiske faktisk har langt større negativ påvirkning på bestanden enn lakselus, dette fordi fisket påvirker bestanden etter at den naturlige predasjonen i elv og hav har gjort sitt, når bestanden allerede er betydelig redusert. Fiskerne tar også den største og mest reproduktive fisken. Lakselus har et mye bredere «nedslagsfelt», den tar også syk og svak fisk som ellers uansett ville bukke under i laksens opphold i havet.
Det er også mange forhold som man ennå ikke har forsket på. Vi vet lite om hvor stor andel av lakselusen som produseres i merdene som faktisk overlever lenge nok til å infisere villfisk. Nyere forskning antyder at det er langt mindre enn hva vi hittil har trodd.
Vi vet heller ikke mye om spredningen av lakselus i naturen eller hva innvirkning forandringer i tareskogen og leppefiskbestanden har for påslag av lakselus på villaks og villørret. Det ser ut til at bestandene av makrellstørje har økt, men vi vet lite om hvorvidt dette også leder til at predasjonen av laks og sjøørret i havet øker.
De siste par årene har forskerne begynt å interessere seg for villørreten som har et annet vandringsmønster enn villaksen. Men forskerne begrenser seg til å konstatere at villørreten kan være vel så truet av lakselus som villaksen. Prosjekt Sjøskog sine undersøkelser peker mot at ørreten faktisk kan være en større kilde til lakselus enn oppdrettsnæringen. Denne hypotesen er ikke på noen måte bekreftet, men man kan heller ikke utelukke den. Vi jobber med saken.
Jeg har ikke noe ønske om å starte en ordkrig med verken forskere eller laksefiskere. Jeg mener likevel at saken er så viktig at vi må tørre å utfordre etablerte «sannheter», og undersøke om det fins andre grunner enn vi tror til at villaksbestandene er svake. Min oppfatning etter å ha dybdeanalysert flere forskningsrapporter er at vi har langt igjen før vi har full oversikt. Tar vi beslutninger på feil grunnlag vil vi ikke hjelpe villaksen. Tvert imot er det risk for at vi løper i feil retning og at villaksen blir utryddet før vi finner løsningen på problemet.
Bjørn Olsson
Prosjekt Sjøskog
