Utviklingskonsesjoner som gulrot eller premie?

Det er gjort kjent at Måsøval fiskeoppdrett søker om tre utviklingskonsesjoner for uttesting av sitt Helixir-konsept for medikamentell avlusning. Tidligere i år ble Helixir lansert som en ferdig løsning http://www.innovasjonnorge.no/no/energi-og-miljo/Nyheter/laksehospital-klar-til-sjosetting/#.VmlR2zhIjvU.  Søknaden om utviklingskonsesjoner fremstår derfor mest som et ønske om premie for godt utført jobb. Det er ingen dum tanke. 

I vårt høringssvar til forslaget om utviklingskonsesjoner, tok Norske Lakseelver til orde for det samme.  Det må være langt bedre å premiere dem som kan vise til ny teknologi som virkelig løser miljøproblemer, enn å premiere dem som kun har gode intensjoner om å gjøre det samme.

Helixir skal etter beskrivelsen redusere legemiddelbruken med 90 %, og ikke slippe brukte lusemidler ut i naturen.  Det høres strålende. Dessverre reduserer ikke Helixir hyppigheten av kjemiske behandlinger, som er den store resistensdriveren. Allikevel kan man tenke seg at redusert behandlingsvolum vil føre til bedre fordeling av lusemidlene i behandlingsenheten, og derigjennom redusere sannsynligheten for at lus utsettes for subletale doser med lusemedikamenter. Hvis dette er tilfelle, kan denne oppfinnelsen også redusere faren for resistensutvikling.  Selv om det gjenstår å se hva Helixir virkelig er god for, virker innovasjonsprisen, som Måsøval og Stranda Prolog ble tildelt på Aquanor, høyst fortjent.

Det kan også være at de fortjener en oppdrettskonsesjon i premie for sitt innovative bidrag. Men før det skjer må Helixir testes skikkelig ut. Til den uttestingen behøver ikke Måsøval noen utviklingskonsesjoner. Det de trenger er tilgang på luseinfisert laks, og er det én ting vi ikke mangler i Norge så er det oppdrettslaks med lus. Helixir kan utmerket testes ut på eksisterende kommersielle konsesjoner. Om enheten fungerer i en slik grad at den faktisk blir tatt i bruk, og derigjennom bidrar vesentlig til redusert bruk og utslipp av lusemidler, bør Måsøval premieres med en eller flere oppdrettskonsesjoner. Men ikke før!

Det samme bør gjelde også for Salmar og Nordlaks, som er de andre foreløpige søkerne til utviklingskonsesjoner. Først burde de utvikle hhv. havmerda og oppdrettsskipet for egen regning og risiko. Dersom konseptene virker, og ikke minst tas i bruk i slikt omfang at luse- og rømmingsproblemene reduseres vesentlig, bør konsesjonene tildeles. Gjerne gratis, men ikke før nyvinningene har vist seg å løse reelle miljøproblemer.

Så langt tyder dessverre alt på at utviklingskonsesjonene først og fremst blir sett på som en mulighet til å oppnå produksjonsvekst for den enkelte søker. Det er akkurat det vi har vært redd for.