Kronikk:
Det er typisk norsk å være god – også på dyrevelferd
11. mars ble fiskehelserapporten for 2025 lagt frem. Den årlige dødeligheten i sjøfasen er nå beregnet til 14,2 prosent – en nedgang fra året før. Det er et viktig og gledelig fremskritt. Likevel raser debatten om målemetoder, måloppnåelse og om hvorvidt det er realistisk å sikte mot en dødelighet på 5 prosent i norsk lakseoppdrett.
Men burde ikke nettopp ambisiøse mål være det som driver oss fremover? Er det ikke slik vi har blitt kjent for å være gode – i idretten, i innovasjon og i næringer som har satt seg fore å bli verdensledende?
La oss se til vinter-OL tidligere i år. Der knuste lille Norge nasjoner med langt større befolkning, større økonomi og større talentbase. Med 36 medaljer viste vi igjen at vi kan prestere på et nivå som egentlig burde være statistisk usannsynlig. Hvordan er det mulig?
Som for laksenæringen er årsakene sammensatte. Norge har en lang kulturhistorisk tilknytning til ski – en identitet som skaper både rekruttering og stolthet. Men kultur alene skaper ikke medaljer. Talentene blir ikke verdens beste uten sterk indre motivasjon, systematisk arbeid og hårete mål.
Olympiatoppens filosofi er tydelig: Skal du bli best, må du sette deg mål som er så ambisiøse at de utfordrer deg hver eneste dag. Dette innebærer en tydelig forpliktelse til målet og samtidig at det ikke er rom for tåkelegging av realiteter når måloppnåelsen uteblir. Vi registrerer at representanter fra næringen gjør et forsøk på akkurat dette i en kronikk med tittelen «Hver dag du lever, tar deg én dag nærmere dagens du skal dø» (kyst.no, 12.02.2026). Slik retorikk blir villedende i en nødvendig debatt om aktuelle løsninger for forbedring av oppdrettsfiskens levekår.
Veterinærinstituttets fiskehelserapport for 2025 viser at dødeligheten i sjø er størst for stor fisk – noe som står i sterk kontrast til situasjonen i vill tilstand og hos andre produksjonsdyr. Dyr – inkludert fisk – er generelt mest sårbare i «speddyrperioden», og overlevelsen er derfor lavest her. At mange aktører erfarer betydelig dødelighet mot slutten av produksjonstiden i sjø handler ikke om et risikobilde utenfor oppdretters kontroll – men om hvilke valg som tas når det gjelder hensyn til fisken når det er kryssende økonomiske interesser.
Et vesentlig antall oppdrettere klarer idag å drifte med solide biologiske resultat i områder «opplest og vedtatt» som utfordrende med tanke på lakselus og dødelighet. Dette underbygges av tall fra Veterinærinstituttets fiskehelserapport som viser at overlevelsen varierer enormt mellom ulike lokaliteter- også innad i samme produksjonsområde. Vi mener det vil være mer hensiktsmessig for både fisken og næringen selv å rette fokuset mot suksesskriterier hos «de beste» og å lære av disse oppdretterne, enn å aktivt bortforklare svake biologiske resultater.
Vi kan bli verdensledende på dyrevelferd – hvis vi vil
Norsk laksenæring har alle forutsetninger for å bli verdensledende på dyrevelferd. Vi har erfaringer fra produksjonsdyr på land som har lyktes med å oppnå verdens beste dyrevelferd som har overførbar verdi. Og vi har sterk fagkompetanse, avansert teknologi og en havbruksnæring som gjennom flere år har vist rask evne til forbedring og innovasjon når det stilles tydelige krav. Det at dødeligheten nå går ned, er et tegn på at tiltak og forventningspress virker – men det betyr ikke at vi har nådd målet.
Uten krevende mål mister man retning. Uten retning mister man motivasjon. Og uten motivasjon mister man muligheten til å bli best.
Om vi setter oss ambisiøse mål for dyrevelferd – mål som ved første øyekast virker nesten uoppnåelige – vil det utløse nyskapning, forskning, teknologisk utvikling og bedre praksis. Det vil gi oss muligheten til å løfte dyrevelferden i hele næringen, ikke bare i enkeltprosjekter eller hos enkeltaktører.
Et OL‑lag blir ikke best ved å senke kravene. Det gjør heller ikke en næring
Når langrennsløperne, hopperne og skiskytterne våre setter seg som mål å vinne gull, gjør de det vel vitende om at det er ekstremt vanskelig. Men de gjør det likevel, fordi ambisiøse mål skjerper adferd, styrer prioriteringer og inspirerer både utøverne selv og de som trener dem.
Laksenæringen står i en lignende situasjon. Vi kan velge å diskutere oss ned i detaljene om hvorfor målene er krevende. Eller vi kan gjøre det de beste idrettsutøverne gjør: bruke ambisiøse mål som drivkraft og aktivt lære av de beste.
I vinteridrett er vi rett og slett verdensledende, og har høye mål og forventninger. Verdensledende er vi også innen havbruk og da forplikter det med god dyrevelferd og høye mål for fremtiden.
Og nå har vi en mulighet: å gjøre Norge til verdensledende innen dyrevelferd også innen havbruk.
