Gå til innhold
Annonse
Veterinær Carl Aage Wangel mener at en i stedet for en nær nulltoleranse overfor lakselus, bør akseptere at det i dagens åpne anlegg ikke er mulig å drive lusefritt.Foto: Privat.
Veterinær Carl Aage Wangel mener at en i stedet for en nær nulltoleranse overfor lakselus, bør akseptere at det i dagens åpne anlegg ikke er mulig å drive lusefritt.Foto: Privat.

Veterinær Carl Aage Wangel hadde tidligere et innlegg på Kyst.no som han kalte "Blind lakselusstrategi". Det har han fått en del reaksjoner på, og ønsker derfor å presisere noen av påstandene rundt hans kritiske holdning til lukkede anlegg. Han mener at produksjon i lukkede anlegg er en kostbar og lite miljøvennlig løsning, og etterlyser en helhetsvurdering av de økonomiske og miljømessige fordelene og ulempene ved lukkede anlegg.

Annonse

Innlegget under er skrevet av Carl Åge Wangel som er Veterinær ved Totland Fiskehelse

I artikkelen «Blind lakselusstrategi» skrev jeg blant annet:

«Man kunne bli fristet til å forlange at oppdrett bør drives i lukkede anlegg. Men lukkede anlegg byr på mange utfordringer, noe som vil føre med seg permanent høye produksjonskostnader og kroken på døren for mange i dårlige tider. Ikke minst må man forvente et meget høyt samlet energiforbruk, og omregnet til CO2-utslipp er det neppe til fordel for klodens helsetilstand

Enkelte fant denne påstanden dårlig begrunnet, og jeg vil derfor spesifisere nærmere.

La oss for eksempel tenke oss en lukket enhet med 200 000 atlantiske laks der fisken har en snittvekt på 5 kilo. I anlegget benyttes sjøvann med en salinitet på 32 promille, en pH på 8,17 og en alkalitet på 2,066. Temperaturen i vannet er 10 °C, og vannet har en oksygenmetning på 100 prosent, det vil si overflatevann i balanse med luften ved 1 atmosfæres trykk. 100 prosent oksygenmetning i denne typen vann tilsvarer 9,2 gram oksygen per liter vann.

Ved denne temperaturen og med normal fôring har fisk på en slik størrelse et oksygenbehov på cirka 1,8 milligram per kilo levendevekt. I en situasjon der det ikke tilsettes oksygen i vannet, er vannbehovet utelukkende avhengig av fiskens oksygenforbruk. For at fisken skal trives, bør oksygennivået ikke komme under 75 prosent metning, noe som her tilsvarer 6,9 milligram oksygen per liter vann. Det betyr at den lukkede merden må ha en vanntilførsel på cirka 780 000 liter i minuttet. Siden sjøvann sjelden har en oksygenmetning på 100 prosent, er det mer realistisk å kalkulere med 95 prosent metning. Vannbehovet er da cirka 980 000 liter per minutt.

Dette er mye vann, og å pumpe slike mengder vann gjennom et lukket anlegg krever store mengder energi. En del av denne energien kan man kjøpe i form av rent oksygen som tilsettes vannet.

Dette kan i prinsippet redusere vannbehovet til cirka 72 500 liter per minutt, som er behovet for å fjerne totalammonium. Kalkulerer vi med at 95 prosent av det tilsatte oksygenet kan utnyttes av fisken (virkningsgraden), kan vi forvente et forbruk på cirka 2500 kilo innkjøpt oksygen per døgn.

Skal man flytte oppdrettsfisk fra de åpne sjøanleggene til lukkede systemer, vil det således oppstå et betydelig energibehov. I dagens verden vil denne energien måtte komme fra fossile brennstoff.

Dette øker utslippet av blant annet karbondioksid og blir litt som å erstatte vannkraft med kullkraft.

Produksjon i lukkede anlegg og vedlikehold av slike anlegg vil uten tvil skape arbeidsplasser, og et krav om lukkede anlegg fra politisk hold vil helt sikker glede mange. Men det er en kostbar og lite miljøvennlig løsning. Kanskje det kunne være på sin plass med en helhetsvurdering av de økonomiske og miljømessige fordelene og ulempene ved lukkede anlegg?

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse