Gå til innhold
Annonse
Illustrasjonsfoto av laks i merd.
Illustrasjonsfoto av laks i merd.

Kystsoneplanlegging bør ta mer høyde for lokale miljøforhold og større samspill mellom geografiske områder for å hindre smittespredning av PD. Det skriver FHF. 

Annonse

I bekjempelsen av PD er det viktig å forstå hvordan miljømessige, biologiske og organisatoriske faktorer innvirker på spredning, sykdomsutbrudd og smitterisiko. Alle disse faktorene har nå blitt studert i sammenheng av NTNU i Ålesund i samarbeid med Veterinærinstituttet og med finansiering fra FHF. Resultatene herfra kan brukes som grunnlag for mulig utarbeidelse av nye bekjempelsesstrategier, det melder FHF på sine hjemmesider. 

For å hindre sykdom bør oppdrettslokaliteter og generasjonssoner planlegges med tanke på å kontrollere og begrense potensiell smittespredning. PD viruset (SAV) transporteres passivt med vannstrømmen og levetiden til viruset avhenger blant annet av temperatur. I prosjektet ble det funnet at SAV2 spres over lengre avstander og smitter i et lengre tidsrom enn SAV3. Dette kan skyldes svakere symptomer under smitte med SAV2 enn for SAV3, slik at viruset kan formere seg over lengre tid før man oppdager sykdom. Laks skiller ut mest SAV2 virus rett før man ser sykdomstegn hos fisken. Krav om utslakting først ved påvist PD kan dermed være lite hensiktsmessig i forhold til å begrense videre spredning.

Bedre sonestrukturer med kunnskap om vanntransport 

Til tross for et stort fokus på å begrense spredning av PD gjennom nasjonale retningslinjer om brakklegging, transport og områdevis soneetablering, sprer sykdommen seg nordover langs kysten. I dag reguleres ulike soner langs norskekysten noe ulikt ettersom de enkelte kommuner forvalter sine areal. Basert på resultatene fra dette prosjektet anbefales samarbeid over et større område for å stoppe spredning av virus og sykdom. Dagens interkommunale kystsoneplaner bør dermed utvides og sammenholdes i forhold til nytt forvaltningsregime. Hvis generasjonssoner og produksjonsområder skal fungere som smittehygieniske enheter, må man ha kunnskap om vannkontakt mellom lokaliteter. 

Prosjektgruppen fant at enkelte lokaliteter er svært sentrale i å spre smitte. I områder med et forutsigbart ensretta strømbilde, ofte innerst i fjordarmer, går det an å planlegge utsett og utslakting for å fjerne sykdom i forhold til dette. I områder med et komplekst og varierende strømbilde er det vanskelig å planlegge og lite hensiktsmessig med en inndeling i generasjonssoner som i dag. Her må store arealer brakklegges og forvaltes som en generasjonssone. Dette vil kreve stor fleksibilitet og innsats både hos oppdrettere i området og hos forvaltningen. Gevinsten vil være at virussykdommene og smittepresset fra lakselus reduseres til et minimum. Et alternativ er å identifisere nøkkellokaliteter for å begrense smittespredning eller unngå produksjon på slike lokaliteter i perioder med sykdomsbekjempelse. Et annet alternativ er å etablere hele områder som en generasjonssone der alle lokalitetene brakklegges samtidig i korte perioder. Et siste alternativ er å organisere utsett og bruk av lokaliteter i forhold til å øke avstanden og dermed størrelsen på branngater mellom generasjonssoner og produksjonsområder.

Tiltak for økt sykdomskontroll

I tillegg til miljøfaktorer som man bare i noen grad kan regulere, må det også opparbeides streng hygiene i alle ledd i produksjonen. Vaksinering bør gjøres for å redusere smittepress. Ulike grader av landbasert produksjon bør vurderes for å korte ned produksjonstiden i sjø og for å ha større fleksibilitet i forhold til kritiske perioder. For eksempel bør det være bedre mulighet til å holde smolten på land til smitta fisk er slaktet ut eller utvandrende villsmolt er ute av fjorden. Alternativt bør muligheten for lukkede karantenestasjoner utredes for bedre sykdomskontroll og større fleksibilitet. Det bør også være tilgang på stor smolt for å kutte ned produksjonstiden i sjø. Det er også viktig å ha metoder å kunne måle fiskens stressnivå, som var en av målsetningene i prosjektet. Man vet at stress gir redusert immunforsvar, og at sykdom plutselig kan bryte ut i perioder under og etter mye stress. Det ble funnet at å måle kortisol i avføringen til laksen var en svært enkel og effektiv velferdsindikator for å måle stress. 

Strømmodeller for å forutsi risiko for smittespredning

I prosjektet var det også et mål og teste om strømmodeller kunne forutsi hvilke lokaliteter som hadde risiko for å bli smittet. Det eksisterer i dag ulike modeller som sier noe om strømmens bevegelser langs norskekysten. I dette prosjektet ble det for første gang gjort en sammenligning av fire sentrale modellsystemer for strøm og smittetransport. De fire modellene ble validert opp mot kunnskap om smittespredning i to regioner (Romsdalen og Nordland) som ble testet tidligere i prosjektet (se figur).

To aspekter ble sammenliknet. Først selve vanntransporten i form av strømretning og strømstyrke basert på samme input data (Nordkyst 800). Deretter ble biologiske modeller av SAV koblet til strømmodellene som bakgrunn for smittematriser mellom oppdrettsanlegg.

Generelt ga alle modellene en relativt god og lik vurdering av strømforholdene, da sammenlignet med enkelte strømmålere plassert på utvalgte punkter som målte reelle data. Likevel simulerte modellene noe ulik smitterisiko. På det nåværende tidspunkt er det ikke mulig å avgjøre hvilken av modellene som gir det mest realistiske smittenettverket. Det at det er brukt fire modeller er en styrke, for å få frem usikkerhet knyttet til smittenettverk og soner (se figur).

Der hvor modellene er samstemte er man på tryggere grunn enn der hvor modellene spriker. Dette er også årsaken til at det brukes flere modeller samtidig i værvarsling, og flere simuleringer med hver modell med litt forskjellige startbetingelser. Gjennom bruk av disse modellene viser prosjektet for første gang hvordan beregninger av risiko for smittespredning kan brukes for en mest mulig presis påvisning av branngater og såkalte nøkkellokaliteter, altså lokaliteter som har størst risiko for å spre PD til andre områder, soner og omkringliggende anlegg.

Resultatene er overførbare til andre arter og patogener og gir grunnlag for nye verktøy for å forbedre fiskehelse, fiskevelferd, produksjonsplanlegging, forvaltning og bærekraft i norsk oppdrettsnæring.

Les mer om prosjektet og sluttrapporten her.

Figur: Resultater fra modellene for havstrøm og virusspredning kombineres, og risikoen for spredning av virus mellom oppdrettsanlegg og produksjonssoner evalueres. Ellipsene markerer områder med høy risiko for strømtransport av SAV-virus mellom lokaliteter innenfor dette området (basert på statistisk analyse av smittematrisene) og piler indikerer transportretning (basert på årsgjennomsnitt av smittematrisene). Pilene viser hovedretningen til spredning mellom lokale oppdrettsområder.
Figur: Resultater fra modellene for havstrøm og virusspredning kombineres, og risikoen for spredning av virus mellom oppdrettsanlegg og produksjonssoner evalueres. Ellipsene markerer områder med høy risiko for strømtransport av SAV-virus mellom lokaliteter innenfor dette området (basert på statistisk analyse av smittematrisene) og piler indikerer transportretning (basert på årsgjennomsnitt av smittematrisene). Pilene viser hovedretningen til spredning mellom lokale oppdrettsområder.
Annonse