Gå til innhold

Av Rögnvaldur Hannesson (professor ved Norges Handelshøyskole)

Noen later til å se oppdrettsnæringen som en trusel mot villaksen. Dels blir det påstått at rømt oppdrettslaks fortrenger villaksen i elvene, dels at lakselus og andre parasitter spres fra oppdrettslaks til villaks. Hvis det nu er så ille at oppdrettslaks og villaks ikke kan eksistere side om side, bør man gjøre opp regnskapet for hvilken vi heller vil beholde.

De fleste er forhåpentligvis kjent med at lakseoppdrett er en av de viktigste næringene i Norge. Oppdrettsnæringen vokste eventyrlig i 1980-årene og kan på sett og vis sammenlignes med oljeeventyret, selv om antallet kroner er desidert mindre. Ifjor var lakseeksporten på 20 milliarder kroner. Det er cirka halvparten av fiskeeksporten. Lakseoppdrett sysselsetter direkte cirka 5000 personer langs hele kysten fra Rogaland til Finnmark. I tillegg kommer så de som er beskjeftiget med transport og salg av laks.

Oppdrettslaksen behøver ikke hentes til havs når været til- later, men kan tas opp fra merdene og føres til butikkene alt efter behov. I kraft av dette har den erobret markeder både nær og fjernt og er for lengst blitt havets kylling, et rimelig produkt som holder jevn og akseptabel kvalitet.

Villaksen derimot er et leketøy for de bedre bemidlede. Fiske efter villaks koster mye penger og er ytterst uproduktivt, med andre ord som skapt for overklassen for å vise at den har god tid og mye penger, som den norskamerikanske økonom Thorstein Veblen beskrev så utmerket i sin klassiker «The Theory of the Leisure Class». De som i første rekke tjener på denne virksomheten er noen få elveeiere som kan selge adgang til laksefiske.

I prinsippet kan man måle verdien av fiske efter villaks i kroner og øre og sammenligne med verdien av oppdrettsvirksomheten. Hvis den sistnevnte stikker av med gevinsten, ville det være noen grunn til å savne villaksen?

Det løper muligens fortsatt rundt noen villhøns ett eller annet sted som er i slekt med oppdrettskyllingens stamfedre, men hvem bryr seg om det? Oppdrettskyllingen synes å være liv laga på egne betingelser, og det er også oppdrettslaksen.

Vi trenger neppe synes synd om at overklassen mister en lekestue; den finner sikkert ett eller annet tidsfordriv som i erforderlig grad fremhever dens status og frikobling fra produktivt arbeid, men vi kommer nok til å savne skandalehistoriene om laksefiske for andres regning.

Som trøst, la oss tenke på Ola og Kari, Medelsvensson, Dupont, Jones og Watanabe eller hva de nu heter alle sammen som norsk oppdrettsnæring skaffer en god middagsmat til en rimelig pris.

Rögnvaldur Hannesson,

professor ved Norges Handelshøyskole.

Leserinnlegget stod opprinnelig på trykk  i Dagens Næringsliv 26. august 2010

Har du en sak du
vil tipse oss om?