Gå til innhold
Annonse
Illustrasjonsfoto: Norges Sjømatråd
Illustrasjonsfoto: Norges Sjømatråd

At vi må produsere mer mat fra havet har nærmest blitt et mantra. Men det i seg selv vil ikke mette en voksende befolkning globalt.

Annonse

- Vi må også ha en bedre og likere fordeling av de samlede inntektene i verden. 

Det sier UiO-professor Kalle Moene, som gjester podkasten Kystpuls sammen med Olav-Andreas Ervik fra SalMar Ocean og Angelita Eriksen fra Lofoten Seaweed.

Utfordrer etablert sannhet

Argumentet «Vi trenger mer mat fra havet for å mette verdens voksende befolkning» er flittig brukt av sjømatnæringen og politikere, men ofte overser man en vesentlig – og kanskje litt usexy – mekanisme. Nemlig fordeling.

- Det er behov for mer mat i verden og havet er en lite utnyttet ressurs i forhold til potensialet som ligger der. Samtidig er det slik at de som trenger maten mest, er de som har den minst kjøpekraftige etterspørselen. Derfor kan vi ikke bare produsere mer mat og få den solgt, med mindre vi også omfordeler inntekt både mellom land og innad mellom grupper i enkelte land, forklarer UiO-professor Kalle Moene.

Han mener vi også må stimulere til lokal produksjon dersom vi skal oppnå matsikkerhet for en større andel av verdens voksende befolkning.

- Her kan for eksempel Norge bidra med erfaringer og kunnskap vi har innen fiske, sier Moene.

Lavere klima- og miljøavtrykk

Samtidig finnes det andre grunner til å utnytte matressursene i havet mer enn hva vi gjør i dag. Ifølge daglig leder i SalMar Ocean, Olav-Andreas Ervik, er oppdrettslaks en av de mest bærekraftige proteinkildene vi har.

- Laksen har en lavere fôrfaktor og et høyt utbytte. Sammenliknet med andre proteinkilder får du mer spiselig mat ut av en kilo laks. Dessuten er ferskvannsforbruket lavt og siden laksen er vekselvarm har den i seg selv lave klimagassutslipp. Samlet sett gir dette en effektiv matproduksjon med lavt klima- og miljøavtrykk, utdyper han.

Ervik mener det er gode muligheter for å produsere mer laks i fremtiden, blant annet ved å trekke oppdrettsanleggene lenger ut til havs. Men det er også enkelte utfordringer som må løses.

- Vi har hatt lokaliteter med større lusepåslag, vi har hatt hendelser som påvirker overlevelsesprosenten og vi har hatt rømningstilfeller. Men samtidig har vi også brukt og bruker det som læring for å utvikle oss videre sånn at vi stadig blir bedre. Å trekke oppdrettet ut i havet bidrar også til å løse flere av disse utfordringene, sier Ervik.

Tang på middagstallerkenen

Skal vi øke matproduksjonen fra havet, må vi også benytte nye – og for folk flest – ukjente arter. Gründeren bak Lofoten Seaweed, Angelita Eriksen, sa opp en trygg jobb i Oslo, flyttet hjem til Napp og begynte å høste tang og tare. Hun tror oppdrett av denne råvaren vil bli en storindustri.

- Forskningsmidler på mange millioner går til utvikling av ny teknologi. Samtidig er Norges havområder mye større enn landområdene, så det er nok areal å ta av. Jeg tenker at tareindustrien fortsatt er i startgropa, men har mye potensial, sier Eriksen.

Hun forklarer at mange er positivt overrasket over hvor godt tang og tare smaker. Samtidig kan det være utfordrende å konkurrere med det etablerte.

- Utfordringen vår er jo fisken. Alle mattradisjonene våre er bygd på fisk og Lofoten er i hjertet av denne tradisjonen. Da kan det være krevende å tenke nytt og bruke andre råvarer fra havet, sier Eriksen.

Podkasten Kystpuls

Kystpuls er produsert i samarbeid med Både Og, og er et formidlingstiltak fra Senter for hav og Arktis. Rådgiver Ida Folkestad Soltvedt har ledet prosjektet og er programleder.

Podkasten er tilgjengelig her.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse