Gå til innhold
Annonse

Lukkede anlegg: Fiskens velvære må stå i sentrum

Lukkede anlegg i sjø er ikke nødvendigvis den beste løsningen, mener seniorforsker ved NofimaÅsa Maria Espmark.  Illustrasjonsfoto: Ecomerden
Lukkede anlegg i sjø er ikke nødvendigvis den beste løsningen, mener seniorforsker ved NofimaÅsa Maria Espmark. Illustrasjonsfoto: Ecomerden

- Lakseoppdrett har utviklet seg raskt fra 60-tallet til i dag, og nesten hele produksjonen på 1,3 millioner tonn laks oppdrettes på samme måte, skriver artikkelforfatter.

Annonse

Dette er en kronikk som er skrevet av Åsa Maria Espmark som er seniorforsker i Nofima og leder for CtrlAQUA SFI – Senter for forskningsdrevet innovasjon innen oppdrett i lukkede systemer. Kronikken ble opprinnelig publisert på Forskning.no, og gjenings her i en forkortet versjon.

I laksedebatten har både politikere og debattanter trukket fram lukkede anlegg som løsningen for hvordan laks skal produseres i fremtiden. Tanken er at disse løser utfordringer som lakselus og rømming.

Vi som forsker på lukkede anlegg følger med spenning med på utviklingen og vil gjerne bidra med det vi kan. Men vi ønsker ikke å konkludere at lukkede løsninger skal være den eneste måten å oppdrette laks på.

Jeg leder CtrlAQUA, et senter for forskningsdrevet innovasjon opprettet av Norges forskningsråd, og det største samlede forskningsmiljøet på lukkede anlegg. Vi er 20 partnere fra forskning, oppdrettere, farmasi og teknologileverandører, som ønsker å bidra til at lukkede anlegg blir lønnsomme, pålitelige og bærekraftige.

Vi har forsket på dette i fire år, og har fire år igjen. Midtveis i prosessen kan det være greit å ta en oppsummering av hva det faktisk er reelt å få til. For det er fremdeles mye vi ikke vet om disse nye teknologiene, ikke minst om hvordan det er for fisken å aldri få svømme i åpen sjø.

Vi er ved et veiskille

Lakseoppdrett har utviklet seg raskt fra 60-tallet til i dag, og nesten hele produksjonen på 1,3 millioner tonn laks oppdrettes på samme måte.

I løpet av det 1-1,5 året som fisken går i merdene møter de en del utfordringer, og det er spesielt lakselus og rømming som har fått mye oppmerksomhet.

Utfordringene i norsk lakseoppdrett har framprovosert et veiskille. Vi går bort fra én måte å produsere laks på, til flere varianter.

I CtrlAQUA jobber vi med lukkede anlegg fram til laksen er rundt en kilo. Dette innebefatter landanlegg som bruker resirkuleringsteknologi for vann, og delvis lukkede anlegg i sjø der man pumper opp vann fra dybder under lusesjiktet. Det er under veksten frem til en kilo at fiskens biologi er i stor endring, etter dette skal den stort sett bare vokse seg større.

Utfordringene i norsk lakseoppdrett har framprovosert et veiskille. Vi går bort fra én måte å produsere laks på, til flere varianter.

Fiskens velferd er ikke avklart

Lukkede anlegg har i det siste vært i fokus. Dette er en ny måte å produsere laks på, og noen anlegg er allerede i drift. I Norge er dette ikke vanlig ennå, men flere aktører prosjekterer nye anlegg. Det er teknisk fullt mulig å ha laks på land helt til slakt, men det er for tidlig å si hva dette vil bety for fiskens helse og velferd.

Vi vet mye om teknologiske utfordringer med lukket teknologi på land, men det er vanskelig å forutsi hvordan utfordringene vil påvirke fisken på lang sikt når de aldri slipper ut i sjøen.

Som biologer er vår første prioritet hva som er det beste for fisken. Her er det viktig at teknologiutviklingen får foregå i et tempo slik at vi får følge med på hvordan fisken tolererer det å ikke få tilgang til sjø, men isteden må være på land hele livet.

Ansvaret for riktig tempo på utviklingen ligger hos industri og myndigheter. Fra forskningshold kan vi ikke annet enn å formane om at vi skynder oss langsomt. Vi må få løst utfordringer med lus og rømming, men det må ikke gå på bekostning av fiskevelferden.

For fisken sin del er det sannsynligvis best å bo i en åpen merd – derfor må vi også fortsette å forske på å gjøre den bærekraftig, og oppfordre til at det blir bevilget forskningsmidler også hit.

Seniorforsker Åsa Maria Espmark  forteller at en bør se på flere aspekter ved lukkede anlegg og landbasert oppdrett. Illustrasjonsfoto: Linn Therese Skår Hosteland.
Seniorforsker Åsa Maria Espmark forteller at en bør se på flere aspekter ved lukkede anlegg og landbasert oppdrett. Illustrasjonsfoto: Linn Therese Skår Hosteland.

Lukkede landanlegg krever mye areal

En annen debatt som også bør finne sted er hvor omfattende man ønsker at lukket produksjon på land til slakt bør være.

Vi vet at stor produksjon av laks på land vil kreve store landarealer. I en rapport fra 2018, kalkulerte Sintef og samarbeidspartnere at full overgang til landbasert oppdrett av matfisk vil kreve nærmere 12 000 mål landareal, tilsvarende hele Tromsøya.

Det er et ønske fra myndighetene at norsk lakseproduksjon skal øke i årene som kommer, og den økningen kan ikke skje alene i åpne merder med de utfordringer som finnes der.

En økt produksjon må skje på en trygg og bærekraftig måte, på fisken sine premisser. Og skal vi gjøre det trygt, må bransjen jobbe systematisk i samarbeid med forskningsmiljøer og myndigheter.

En økt produksjon må skje på en trygg og bærekraftig måte, på fisken sine premisser.

Et mangfold av teknologier

Ny oppdrettsteknologi har stort potensial. Om Norge skal klare ambisjonene om økt lakseproduksjon, så må vi ønske nye teknologier velkomne, og jobbe videre med å tilpasse dem til fiskens biologi.

Den store veksten bør allikevel foregå i åpne merder, og det er viktig at forskningen med å gjøre disse systemene bærekraftige, fortsetter. Vi må fortsette å jobbe med forebygging, slik at lus ikke møter eller fester seg på fisken, sikre at fisken ikke rømmer, og forhindre at mye avfallsstoffer havner i sjøen. Åpne merder er det mest naturlige for laksen, med minst fotavtrykk og størst lønnsomhet gitt visse forutsetninger.

Men økt produksjon gjør at andre løsninger nå er aktuelle og riktige. Vi trenger en mangfoldig teknologibase, inkludert åpne og lukkede systemer, noen fram til slakt, og offshore oppdrettssystemer der anlegget ligger langt ute til havs.

Ulike systemer dekker ulike behov i ulike regioner med ulike utfordringer. Med en variert portefølje av teknologier får norsk oppdrett flere ben å stå på og kan skreddersy produksjonen etter fiskens behov.

Har du en sak du
vil tipse oss om?

Annonse