Debattinnlegg:
Det må lønne seg å ta vare på fisken
Sjømat Norge har naturligvis som oppgave å ivareta næringens interesser. Men da bør leserne også vite at argumentasjonen bygger på den delen av året som ser best ut, samtidig som de mest alvorlige risikofaktorene og begrunnelsen for tapsavgiften i stor grad utelates.
Tallene for årets første fem måneder er positive. Men de sier lite om den delen av året hvor fiskevelferden settes på den største prøven. Siden 2018 har tapet i perioden juni–desember vært betydelig høyere enn i årets fem første måneder. I 2025 var tapet i andre halvår det høyeste som er registrert siden Fiskeridirektoratet begynte å publisere disse tallene, bortsett fra 2023 som lå omtrent på samme ekstreme nivå.
Vi håper selvfølgelig at høsten 2026 og årene som kommer blir annerledes. Men foreløpig er det lite som tilsier det. Fiskehelserapporten 2025 viste økning i medikamentfrie avlusningsuker, og regjeringens forslag til nytt lusesystem vil gi oppdretterne sterke insentiver til å holde lusenivåene nede. Sjøtemperaturene stiger, og det trives lakselusa godt med. Det kan også bety mer håndtering og flere avlusninger, tiltak som fiskehelsepersonell gjennom flere år har pekt på som en av de viktigste årsakene til dårlig velferd og høy dødelighet.
Sjømat Norge bruker de beste tallene fra den letteste delen av året til å argumentere mot tapsavgiften. Men de hopper samtidig bukk over den viktigste delen av debatten: Tapsavgiften er ikke foreslått fordi myndighetene tror dagens situasjon automatisk vil fortsette. Den er foreslått fordi regjeringen ser at ny luseregulering kan gi sterkere insentiver til mer håndtering og flere avlusninger, og dermed økt risiko for dårlig fiskevelferd.
Tapsavgiften er ment å sørge for at det lønner seg å redusere lus, uten at det skjer på bekostning av fiskevelferden.
